Bitre sitroner og bysants

Tok oppfordringen fra Enis på strak arm i ettermiddag. Følte sterkt på at Bellapais /Beylerbeyi måtte utforskes. Både i litterært, kulturelt og historisk øyemed i tillegg til utsikt, flott landskap og få litt vind i håret på en varm dag. Lonely Planet sladret om at det ikke går buss opp til den lille fjellandsbyen. Gikk derfor opp til taxiholdeplassen hvor jeg fant Erkan sittende og vente på ny passasjer. Det ble meg for 35 lire, rundt regnet en 50-lapp i norske kroner.

I løpet av dagen har det slått meg hvor heldig jeg har vært med lesestoff på turen og hvor vanvittig mye jeg har å lære. Om det Bysantinske Riket eller Øst-Romerriket som det også blir kalt. Keiserriket fantes i tidsepoken mellom Romerriket og Det Osmanske Riket og bestod i ca. 1100 år. Hovedstaden var Konstantinopel og språket var først latinsk, siden gresk. Religionen var i hovedsak ortodoks kristendom. Ikke til å tro når vi vet at de fleste av disse landene er muslimske i dag. Det er likevel ikke vanskelig å få øye på sporene etter bysantinske kristendommen, selv etter alle årene med muslimsk herredømme hvor kirker og kloster har blitt ødelagt både bevisst ved ramponering og neglisjering, og ved naturlig forfall. Boken jeg har begynt på, "I skyggen av Bysants" av William Dalrymple, gir meg et godt innblikk i rikets storhetstid og ikke minst hvordan samfunnet er blitt utradert av muslimsk og tyrkisk vandalisme. Det er så vidt jeg tør å drasse rundt på boken. Forundrer meg ikke om den står på svartelisten her jeg oppholder meg for tiden.

Det Bysantinske Riket på sitt største rundt år 550

Den største severdigheten i Bellapais /Beylerbeyi er det gamle augustinske klosteret. Det ble bygget på slutten av 1100-tallet av munker som flyktet fra Palestina da Jerusalem ble erobret av muslimer. De kalte klosteret for Fredsklosteret, noe som er opprinnelsen til landsbyens navn. Klosteret ble utvidet de neste århundrene. De siste kristne som utførte sin religion på stedet måtte flykte under invasjonen i 1976. Klosteret besøkes i dag av mange turister som har en broket religiøs og ikke-religiøs bakgrunn. Et vakkert sted og i tillegg fås en flott utsikt opp mot fjellene og ned til Kyrelia /Girne og Middelhavet.

Jeg la turistene bak meg og labbet oppover en bratt landsbygate. Var på jakt etter huset der forfatteren av "Bitter Lemons of Cyprus", Lawrence Durrell, holdt til på 50-tallet da han skrev boka. Lonely Planet fortalte at jeg skulle gå oppover til jeg traff på et gult hus. Halvparten av husene i den smale, bratte gata var... gule. Om jeg har stor uflaks på turen så har jeg i hvert fall mange små flaks. Gikk rett på riktig gult hus med plakett over døren. Ikke mulig å komme inn da nåværende eier kun åpner for publikum i september. Det visste jeg, så ingen skuffelse.

Himmelen er blitt belgmørk og det har skikkelig blåst opp. Vissent løv flyr i ring lavt over brosteinen. Katter finner skjulested og husmødrer er ute på de små balkongene for å redde klesvasken. Skodder slås for vinduene. Det uler rundt novene, de første lysglimtene og drønnene kommer fra himmelen. Jeg rygger inn i en bitte liten dagligvarebutikk. Har gått tom for vann. Den eldre, flotte mannen i kassen kaster et bekymret blikk på meg. "Jeg regner med du har klær i sekken eller i bilen til å ta på deg. Hvis ikke blir du syk i dette været" sier han mens han slår inn 3 lire på kassaapparatet. Nei, det har jeg ikke. Sekken inneholder tomme vannflasker, solkrem, lesestoff, kamera..... men har i alle fall regnponcho og paraply. "Bil?" Nei, men har taxikortet til Erkan hvis krise. Han rister på hodet helt til jeg slår fast at jeg er fra Norge så tåler en støyt dårlig vær. Er født med svømmehud mellom tærne i de veldig åpne sandalene. "Aha! Ja, er du fra Norge så overlever du fint" flirer mannen som heter Omar. "Der har jeg vært mange ganger. I det hele tatt er jeg godt bereist i Norden etter mer enn 20 år i Alfa Laval". Han snakket på inn og ut-pust. "Ja, jeg ser du ser sjokkert ut, men jeg er selve melkemannen. Som ingeniør fant jeg opp en ny teknikk for å separere melk. Ja, det er mange år siden nå, men jammen var det tider." Jeg står og glor, tenker på Alfa Laval-mannen som kom når melkeanlegget gikk i stå på gården hjemme i min barndom, på turen jeg gikk med Marie i Tumba med utsikt til Alfa Lavals hovedkontor, og lurer på hva denne mannen gjør bak et kassaapparat i en fjellandsby på nordre Kypros. Han så verken tyrkisk eller kypriotisk ut. "Hvor kommer du fra? Du er ikke oppvokst her på øya du?" Jeg måtte bare spørre. "Jeg er palestiner. Og du vet, som mange palestinere vokser man opp litt her og litt der, uten noe egentlig hjemsted. Men så traff jeg min elskede Juliette. Hun er kypriot og har gitt meg denne landsbyen her som det mest fantastiske hjemsted. Her er jeg endelig hjemme". For en mann! For et møte!

Den første regndråpen treffer meg på høyre kinn når jeg går ut av butikkdøren til Omar. Det er lunsjtid uansett, så jeg går inn på første og beste restaurant. Den heter Huzur Agac som oversatt til engelsk betyr tree of idleness. Tittelen på den andre boka som Lawrence Durrell skrev her på øya. Den hyggelige noe smårunde kelneren gjør meg oppmerksom på at jeg har valgt bordet under treet det er snakk om. Jeg sitter i en krok innendørs men treets stamme er like utenfor vindushjørnet. Må nok anskaffe meg den boken også. Utendørs smeller regnet i bakken og Tor farer over himmelen i en voldsom fart. Tenker jeg har god tid og pløyer meg gjennom grilla lammekoteletter, vin, cappuccino og søte kaker med valnøtter på toppen. Spør om kakene er kypriotiske eller tyrkiske, men får bare beskjed om å spise for de er gode. Leser litt, kikker på været, utveksler noen morsomheter med den humørfylte kelneren. Det går halvannen time før dråpene fra himmelen synes å bli litt mindre. Han som ikke vet hvor kakene kommer fra sier han kan skaffe taxi til meg. Eller jeg kan vente på en buss som kommer om en times tid (Lonely Planet; dere trenger å oppdateres!). Men nei, denne damens plan er å gå de 6 kilometerne tilbake til byen. Det tør jeg imidlertid ikke si i redsel for å bli sperret inne. Her går man ikke.

Det letter omsider såpass at jeg tusler ut og nedover, nedover. Temperaturen må ha droppet nærmere 10 grader. Ser ikke et menneske noe sted. Alle er innendørs og gjør det kyprioter /tyrkere gjør når vinteren plutselig setter inn. I starten har jeg et inngjerdet militært område på venstresiden. Rustent nettinggjerde med masse piggtråd og røde plakater med svart soldat som sikter på deg og sier "Forbudt område". Du finner disse lukkede områdene over alt her på nordsiden. Fremdeles storslagen utsikt. Etter det militære området starter et vidt, storslått villastrøk. Store hager, svømmebasseng, overdådige porter og vokt-deg-for-hunden-skilt. De fleste ser avstengt ut. Noen få har puddel som bjeffer og lekker bil i oppkjørselen. Passerer deretter den flotte hvite moskeen med gulldekor. Jeg har bare så vidt passert før bønneropet treffer meg i ryggen. Jeg blir overrasket over hvor fort det mørkner når himmelen er mørk fra før. Innen jeg kommer til sentrum er det stupende mørkt og det samme er de trange gatestubbene som GPS'en vil ha meg gjennom. Runder en liten moske hvor jeg ser rett inn gjennom vinduet. Etter antall bedende er det ikke mange troende i nabolaget.

Girne Camii-moskeen

Kjenner meg igjen når jeg når brannstasjonen. Like bak ligger busstasjonen, så jeg tar til venstre, tråkker over den store parkeringsplassen der turistbusser fra sør pleier stå parkert mens nyfikne vestlige turister får noen timers utflukt her til "den andre siden". Nå har bussene dratt hjem for lengst. Fortsetter gjennom den lille parken med det ottomanske mausoleet, over taxi-holdeplassen uten Erkan, og videre halvveis gjennom de 2 engelske pubene som sender hver sine engelske fotballkamper på storskjerm. Om ikke jeg vil komme innom for en kamp og en pint? Nei takk. Runder det runde tårnet og er hjemme. Sånn gikk ettermiddagen.

Paller med kirkeklokker av variabel alder står stablet vekk i en krok. Den yngste er fra 1971, 5 år før okkupasjonen og de kristne flyktet sørover på øya.

I formiddag ble flere timer brukt på festningen her i Kyrenia /Girne. Den er bygget av bysantinerne, men trolig over restene av et romersk fort. Hver eneste tidsepoke og herskere som har vært innom øya etterpå har satt sitt preg på festningen; korsfarere, Richard Løvehjerte med venner, venetianerne, ottomanene og til slutt britene. Det første som møter deg er det bitte lille St. Georgs Kapell som er fra 1200-tallet. Festningen har ellers fangehull, kjellerganger på kryss og tvers, tårn,  bastioner, og muren rundt hvor det er mulig å ta seg en tur. Stabilt rekkverk på de laveste punktene, ikke rekkverk i det hele tatt når det begynner å bli skikkelig smalt og langt ned. Vind i håret og god utsikt. Langt der nede ses moloen med fiskere som prøver lykken med sine lange stenger, turister og lokale som sprader søndagstur. Midt i blant dem patruljerer 2 grønnkledde soldater. Her er også et skipsvrakmuseum. Det inneholder restene av et skip som gikk ned utenfor kysten her i ca. år 300 f.Kr. Også en del av lasten er funnet og tatt vare på. Ble mest fasinert av å mandlene. Det er ikke hver dag man ser kullsvarte 2300 år gamle mandler.