Cape Coast - Kokrobite: Reggaeland

Zanz Beach i Kokrobite. En strand nesten for oss selv 

Vi er de eneste av hotellets gjester som tropper opp ved frokostserveringens start denne onsdags morgenen. Klokken er 7 og hotellets ansatte har ikke helt rukket å gnikke søvnen ut av øynene. For første gang på turen opplever vi en form for hakuna matata i Ghana. Dette er liksom ikke stedet for stress, jag og mas, ei heller tidlige oppvåkninger.

Dagen er kommet for returen langs det jeg antar kommer langt opp på listen over elendige veier forårsaket av et massivt veiarbeidsprosjekt som ingen kjenner sluttdatoen for. Vi skal ikke helt tilbake til Accra, men til et Kokrobite, en kystlandsby like i utkanten av storbyen. Vi er forberedt på det verste og diskuterer oss imellom hvor mye mat det er fornuftig å hive innpå før tarmene skal gjennomgå en cirka tre timers kontinuerlig sentrifugering. Jeg klarer ikke motstå en siste amerikansk pannekakefrokost på afrikanske Oasis Beach Resort.  

Evans er en sjåfør som Myles i Rivercamp Mangoase skaffet oss. Han melder meg midt under frokosten. Han står alt klar utenfor porten over en halvtime før tiden. Vi  lar oss ikke stresse for vi skal pusse tenner, plukke frem et eller annet som eventuelt kan benyttes til spyposer, og vi skal sjekke ut. Evans stiller med blankpolert, svart bil. Jeg tenker i mitt stille sinn at å vaske bilen før turen er usigelig bortkastet arbeid. Eller kanskje det må kanskje gjøres daglig for i det hele tatt kunne se bilen for rødbrun jord? 

Turen blir langt behageligere enn forventet. Trolig fordi Evans bil er litt større og nyere enn Kojos, som kjørte oss til Cape Coast. Trolig også fordi Evans er fra disse traktene og er vandt til å ferdes på den grufulle veistrekningen. Veiarbeidet går så sakte fremover at han kjenner hvert hull og vet hvilke veigrøfter det er lurt å kjøre nedom og hvilke som bør unngås. Kojo fra Akosombo-traktene var ikke like lommekjent med hullene.  

Evans er en hyggelig, engasjert og morsom mann og det blir en underholdende tur. Han bor i Winneba med kone og 4 barn, cirka midt mellom Cape Coast og Accra. Egentlig var han og fruen tilsynelatende enige om å bare ha 3 barn, men så ombestemte hun seg. Hun fikk sågar legens medhold i at hun var godt i stand til å føde og takle flere barn, og jo flere barn jo lykkeligere familie. 

- Det var da jeg satte ned foten. Sa at legen kommer søren meg ikke til å bidra med barneoppdragelse, skolepenger, lekseoppfølging, klesvask, oppvask og sørge for mat nok på bordet. Det er det vi som må gjøre.

- Hva skjedde? For du sa du har 4 barn, konfronterer jeg han med mens Marcus sitter i passasjersetet og humrer. 

- Ja hva skjedde? Hun glemte å ta pillen. Liksom! Det verste er at nå er det kommet en ny baby i nabohuset. Dette nevner hun i annenhver setning Dikke, dikke, dikk. Nå er jeg redd for at hun glemmer pillen igjen. Vi menn blir lurt opp i stry hele tiden. Men mat skal de ha!

Det store løkmarkedet i Sentralregionen. Hit kommer selgere helt fra Burkina Faso

Vi ler så vi skriker av historiene hans mellom politikontrollene langs veien. Checkpoints ligger tett som hagl, omtrent alle bemannet av uniformert politi med automatgevær. Det var de ikke da vi passerte i motsatt retning på søndag. Gang på gang blir vi stoppet. Da vi kjørte motsatt vei var de fleste ubemannet. Nå som da nøyer de fleste seg med å kikke inn bilvinduene og sjekke Evans papirer. Nikker smilende til oss passasjerene, lurer på hvor vi er fra, før de vifter oss vennlig av gårde. Kun en gang må Evans ut av bilen. Blir stående og tilsynelatende argumentere med en politimann. 

- Hva skjedde nå? spør Marcus.

Evans har satt seg inn bak rattet igjen og blinker ut på den nasjonale hovedveien som mest av alt ligner en dyptpløyd åker på Jæren i mars.  

- Det vanlige. Siden jeg kjører på hvite rikinger burde jeg få dere til å betale dem for å gi oss passeringsløyve, sier han. Småirritert. 

- Jøss, men vi fikk kjøre uten å betale? kommenterer jeg en tanke spørrende. 

- Jeg sa dere er fattigfolk fra Nord-Europa som har brukt alle sparepengene på flybilletter til Ghana fordi vi har et så fantastisk flott, redelig land, svarer Evans. 

- Men ikke bli overrasket om vi må stoppe på hver eneste kontrollpost herfra til evigheten. De ringer hverandre opp, og er de i elendig humør kan det bli en langtekkelig affære å nå Kokrobite, legger han til.

Evans serverer en historie om en britisk turist i leiebil som brukte 13 timer på strekningen Accra - Cape Coast. Han ble loppet for alle kontanter av underbetalt trafikkpoliti. Stemningen stiger i bilen for hver kontrollpost vi passerer uten å bli stoppet i det hele tatt. For egen del er jeg usikker på hva jeg skal tro. Jeg oppfatter ingen truende situasjoner, noe jeg vanligvis er var for når jeg reiser alene. Er jeg naiv?

Passerende buskap i Sentralregionen

Turen går i grunnen overraskende raskt for brått tar Evans av fra hovedveien, retning sør. Vi har ankommet regionen Greater Accra og befinner oss kun 30 kilometer vest for hovedstaden. Jo nærmere kysten i Kokrobite vi kommer, jo mer reggae-preget. Kokrobite er en tradisjonell fiskerlandsby som er blitt et populært helgeutfartssted for byfolk i Accra. Det lille kystsamfunnet har også blitt oppdaget av internasjonale surfere og backpackere. Etter sigende et sosialt sted hvor lokalbefolkningen og reisende møtes. Dette er grunner for at vi har valgt Kokrobite som siste oppholdssted i Ghana. Et sted for lave skuldrer, kos og siste ghanesiske inntrykk før vi setter kursen nordover til vinterlandet.

Vårt nye ghanesiske hjem, Serenity Residences & Spa, ligger i enden av Zanz Beach Line. Det er ikke veier med fast dekke i noen av tilfellene men tørre, faste, rustrøde jordveier. Fungerer fint når det er tørt, trolig ikke like fint i sesonger med sterk nedbør. Ekstremvær treffer Ghana langt oftere nå enn før grunnet klimaendringene. Om Kokrobite i seg selv oser avslappende rasta og reggae, ankommer vi en verden bestående av gjennomtenkt design og eleganse. Parkeringsplassen er full av sorte, blankpolerte biler i øvre prissjikt. Her er menn i svarte dresser og spisse sko som er like blankpolert som bilene. De har kommunikasjonsutstyr på øret. En smule desorientert stiger vi ut av bilen. Dette er noe annet enn hva jeg regnet med. Evans virker også usikker. Eller kanskje han tenker at han solgte oss turen fra Cape Coast til Kokrobite alt for billig? Eller lurer på hvorfor han gadd forsvare rikingene fra Norge overfor en korrupt politimann for to timer siden? Om det var det han gjorde. Vi må være rikere enn antatt som kan ta inn på et sted som tydeligvis frekventerer øvre samfunnslag. 

Jeg oppdaget Serenity på Booking.com's nettside. Her var det ikke rom i herberget. Fullt. En tur innom hotellets nettside viste høye priser i forhold til vårt budsjett. Ga ikke opp for det. Jeg fyrte av gårde en etterspørsel over WhatsApp til et telefonnummer jeg fant på nettsiden. Innen minutter kom et akseptabelt tilbud tikkende inn på telefonen. Det ble meldinger att og frem mellom Norge og Ghana på førjulsvinteren. Mellom meg og mannen som nå kommer elegant skridende ned trappen fra hotellet. Pertentlig til fingerspissene. Mannen som også bidro med invitasjonsbrev til å legge ved visumsøknaden. Han tar nå sikte på meg.

- Inger from Norway? spør han og strekker ut hånden. 

- John? spør jeg tilbake.

- Sure, svarer han i det vi hilser. 

Jeg gir Evans en tommel opp der han sitter i bilen. Vi er på rett sted. Han setter bilen i revers og vinker adjø til oss. 

John har noe på hjertet. 

- Har dere noe imot en oppgradering? spør han.

Jeg ser millionene renne ut. 

- Alle hotellrommene er fulle på grunn av en politisk konferanse som avholdes. De trenger hotellet for seg selv. Jeg tilbyr dere en leilighet for dere selv i nabobygget til samme pris, legger han til og peker over gjerdet samtidig som han vinker frem en mann fra skyggen. 

Det er ikke tvil om hvem som er sjefen her. Et blikk over gjerdet og vi er heller ikke i tvil om at oppgraderingen er en virkelig oppgradering.

Hage og bassengområde på Serenity

Jamie som har gått i ett med skyggene i sin svarte dress, tar oss med på omvisning. Leiligheten minner mer om en elegant enebolig. Store vindusflater, store rom, store møbler, høyt under taket. Fliser og stein, men myket opp med lune tekstiler, bilder og gjenstander. Kommer direkte inn i et stort rom som utgjør stue og kjøkken. En bred, galant trapp fører opp til en gang av dimensjoner, flommende over av solskinn. Gangen fører til 2 soverom. Det ene med balkong, begge med flotte badeværelser. En siste trapp fører opp til vår egen takterrasse med jacuzzi. Hagen og det fristende, blå svømmebassenget står til vår disposisjon. Kun sittegruppen under pergolaen er forbeholdt de prominente politikerne til deres måltider. De sitter der akkurat nå. Vi ser dem gjennom vinduene der de inntar en lengre lunsj. Det er til å leve med. 

En betalingsterminal smetter inn døren. Jeg snapper etter pusten over det høye beløpet. Sjekker både en og to ganger. Det er ikke mer enn avtalt pris for de to hotellrommene jeg booket, ergo ikke overskridelse av feriebudsjettet. 

- Frokost er inkludert i prisen. Joseph kommer og kokkelerer for dere. Når vil dere ha frokost i morgen? spør Jamie.

Mer skal ikke til før jeg smiler trill rundt. Jamie er enten tankeleser eller har sett mine engstelige skråblikk til det moderne kjøkkenet og redsel for å måtte kjøpe inn mat for å kokkelere selv.

Det er blitt ettermiddag, magene er tomme og vi har en landsby å bli kjent med. Begir oss i vei langs den rustrøde, snorrette landeveien mot mer sentrale strøk av Kokrobite. Jamaica-viben kommer straks tilbake. En og annen bod, en og annen butikk, en og annen kafe langs veien. Noen bygg i betong, noen i bølgeblikk, andre i tre. Svinger ned i retningen Kokrobite Beach. Tar videre oppover mot venstre. Følger kompasset til Kokrobite Garden. Der vet jeg det finnes en restaurant, så slipper vi bruke tid på leting når vi alle holder på å omkomme av sult. Jeg har vært innom nettsiden deres flere ganger under planleggingen av Ghana-turen. Sågar bestilt overnatting der, men fikk en overraskende kansellering av verten på telefon fra Spania. De hadde fått en booking på et eller annet arrangement som krevde alle rommene deres. Serenity Residences & Spa kom inn på radaren min ene og alene fordi vi ble pelmet ut herfra. 

Kokrobite Garden er av et helt annet kaliber enn residensen vi endte opp med. Særdeles fargerik, sjarmerende shabby, nokså hjemmesnekret. Forbausende nok nesten uten et menneske å se. Skulle det ikke egentlig være fullt liv her, fullbooket som de er? Kanskje alle har siesta? Det er tross alt varmeste tiden på døgnet. Eller kanskje gjestene ligger på stranden? Her er det i alle fall ikke folk. Jeg må sågar lete etter betjeningen. Finner en mann sittende i baren, halvveis nede i et stort krus øl. Jeg tror han er en gjest. Tar feil, for det viser seg at den kvapsete italieneren eier stedet. Han brøler på en mørk, ung jente som ber oss ta plass. Kommer med menyen som er rimelig italiensk til å befinne seg midt i Ghana. Maten kommer først etter et par evigheter og smaker verken italiensk eller afrikansk. Den går likevel ned på høykant fordi vi er skrubbsultne. 

Buddha Bar og italiensk på Kokrobite Garden

Etter måltidet tar vi en liten sveip i det som på norsk ville blitt kalt Strandgata. Gaten som går parallelt med havet, bare at her er "gaten" delvis uasfaltert. Alt synes rolig bortsett fra noen haner som kjekler. På en onsdags ettermiddag er det kun solen som vibrerer i det som går for "vibrerende Kokrobite". Den lyser hvitt der oppe fra og gir oss små skygger som danser på rustrød jord. Her er trolig et helt annet liv i helgene når folk fra hovedstaden strømmer inn. 

Vi bestemmer oss for å gå tilbake til Serenity, ta på badetøy og roe ned på stranden Zanz Beach like ved. Jamie viser oss snarveien gjennom en port i gjerdet fra hagen. Stranden er lang og tom, kun noen palmer som vaier i vinden og strekker seg utover Guineabukten. Bølgene er omtrent like sterke som i Cape Coast. Jeg slår med ned ved en palme og drar frem boka mi. Ungdommen sprader av gårde på tur. Marcus tar seg en dukkert. Kan ikke la være å utfordre bølgene som slår mot land. Jeg derimot foretrekker et liv uten svære bølgedaler. Tar heller noen runder i bassenget i hagen etterpå. Passe temperatur, passe fredelig og behagelig nå når politikerne er ute av synsfeltet.

Ikke verdens verste barutsikt

I skumringen stikker vi innom en bar rett overfor stranden, omtrent vegg i vegg med Serenity. Også her tar det lang tid å bli servert og like lang tid å få betalt. Betjeningen er lite tilstedeværende og liker tilsynelatende best å prate med venner, ikke fremmede bleikfiser som oss. Det er likevel deilig med en kald pils og irrgrønn cocktail mens vi dingler med beina fra høye barkrakker. Midt imot farges kveldshimmelen rosa over sand og hav. 

Kveldslys over Zanz Beach

Det er blitt rimelig mørkt når vi for andre gang legger i vei tilbake til sentrum. Det er omtrent like dødt som tidligere på dagen, men lyden av dempet musikk kan høres her og der. Lar oss lokke inn i bakgården til et sted som lokker med "the very best Italian pizza". Liksom vi ikke har fått nok av italiensk-afrikansk mat i dag. Vi blir godt tatt imot, men bakgården er så godt som tom. Det sitter kun to stykker her med hver sin pils mens de stirrer utover havet som er blitt grått i mørket. 

Pilsen serveres raskt, bestilling tas imot. Så stopper det opp. Vi spiller amerikaneren og vri åtten til vi blir rimelig lei. Ingen pizza kommer, men det gjør sista Grace. Hun jobber her og sier at pizzaen kommer snart, uten at vi blir særlig beroliget. Det tar tid å lage ordentlig pizza. Kanskje den akkurat nå blir tilberedt i Italia? Hva vet vel vi. Sista Grace er rett over 20 i alder, er frodig, livlig, morsom og snakkesalig som få. Hun er fra Lagos i Nigeria. Det er ikke noe blivende sted i følge henne. Nå beveger hun seg vestover og Ghana er bare en pause på veien. Det er heller ikke et blivende sted, men akkurat nå har hun midlertidig jobb her. Helt til Canada har hun tenkt seg. 

- Er dere fra Canada? kommer det halvveis spørrende, halvveis konstaterende fra Grace.

Alle tre rister samstemt på hodet.

- Nei, vi er fra Norge, sier jeg.

Grace holder pusten et par sekunder. Hun ser plutselig tankefull ut.

- Langt mot nord, hjelper Alishia henne med.

- Jeg kom plutselig til å tenke på at Norge kanskje er et bedre land enn Canada, stråler Grace. - Hva tror dere? Jeg kjenner jo til og med folk som bor der!

Tre par undrende øyne ser på henne.

- Dere! Jeg kjenner dere!

- Hold deg til Canada, du, kommer det rettledende fra Alishia. - Jeg har en tante som bor der. Hun har det veldig bra i Canada. Elsker å bo der.

- Men Norge er jo også et rikt land? Der må det også være bra å bo? kommer det spørrende fra Grace. 

- Norge er kaldt, ugjestmildt, mørkt halve året, ingen snakker med deg. Bare stress, jag og mas. Tro meg, jeg har selv innvandret dit. Ikke noe å anbefale. Hadde jeg vært deg ville jeg satset på Canada, kommer det bestemt fra Alishia.

Jøss, tenker jeg lattermildt i mitt stille sinn. Hadde hun der jobbet i UD hadde ikke en kjeft kommet inn i Norge. Vi måtte ha utført alle drittjobbene selv. 

Mens skravla går videre mellom sista'ene, begynner jeg å reflektere over mennesker i bevegelse og mennesker på flukt. Grace er bare en av millioner med et brennende ønske om en bedre tilværelse. Hun er en av dem som har mot nok til å gjøre noe med drømmene. Mennesker har alltid vært i bevegelse så lenge vi har eksistert på denne kloden. Jeg har gått på mennesker som Grace i marokkanske byer og på stranden i Tunisia. Det er bare å gidde løfte blikket fra solsengen på Kypros, eller fra kaffekoppen på en fortauskafé på Leros så ser du hennes likesinnede. De henger innesperret i en enorm flyktningeleir like utenfor flyplassen på Lesbos, med sine innbitte blikk vendt nord-vestover. Jeg har sett dem på gårdsbruk i Spania og på Malta som underbetalt (om betalt i det hele tatt) arbeidskraft. De som trekker vinnerloddet, de som ikke bukker under på ferden, treffer jeg gjerne som kantinemedarbeidere eller rengjøringsassistenter på hvor jeg jobber. 

Sista Grace trekker seg tilbake nå pizzaen fra Italia ankommer. Heller ikke den kommer ikke inn på listen over god mat i Ghana. Så tusler vi hjemover den røde landeveien med toner til Bob Marley fra små lokale barer, omfavnet av et lunt mørke og tropisk fønvind. Mørket brytes opp av lys her og der. Vi er ikke alene som går her. En og annen hilser, en og annen suser forbi på små knallerter. I bakgrunnen høres Atlanterhavets tropiske bølger slå rytmisk mot land, stadig hardere, stadig høyere som en konsekvens av at isbreene smelter på Grønland.