Accra - Akosombo /Volta: Historiske nøkler i tropisk paradis

Voltaelven med en lokal fisker. Et syn vi aldri ble lei av

Vi har startet pakkingen når Emmanuel kommer for å hente oss. Jeg blir totalt forvirret for han dukker opp 1 time før tiden. Kanskje fordi jeg har hørt de har sin egen tid her i Afrika, kalt African Time. Var liksom innstilt på forsinkelser av den grunn men om mulig er det vi nordboere som er på denne tidsregningen, ikke Emmanuel. Vi har hatt en lang, herlig, avslappet frokost på Somewhere Nice i samtale med andre gjester. Det har gått på engelsk og norsk, for elevene fra Ringerike Folkehøgskole har sjekket inn for en liten i uke. Har forsynt oss flere ganger fra den lille frokostbuffeten og slappet av i sofaen utenfor resepsjonsområdet. 

Emmanuel skal kjøre oss i nordøstlig retning til vår neste destinasjon i Ghana. Til Mangoase River Camp. Jeg kom over en video-snutt på YouTube fra dette stedet ved Volta-vassdraget, lagt ut av et par tidligere gjester. Det var mens jeg samlet informasjon om Ghana i forkant av reiseplanleggingen. Som forhekset satte jeg i gang rene detektivarbeidet for å finne ut lokasjonen for det som så ut som et eksotisk paradis. Ingen navn nevnt nevnt bortsett fra Volta og Akosombo. Jeg fant det på Airbnb og var rask med å bestille 2 netter i det som er et glamping-sted på Voltas elvebredde. Det er Myles som har sendt Emmanuel for å kjøre oss dit. Myles og konen eier Mangoase River Camp. Siden hun delvis har gjort amerikaner av seg, er det han som står for den daglige, praktiske driften.

Vel ute av Accra får vi stiftet bekjentskap med ghanesisk veiarbeid for første gang. Store deler av N2 (nasjonal hovedvei) på strekningen Tema - Akosombo er nemlig veiarbeid. Det ligner ikke noe veiarbeid jeg har sett i Norge. Her er hele veistrekninger gravd opp, for å deretter kun jobbe med små områder ad gangen. Vegetasjon, landsbyer og markeder langs veien er dekket med et lag rødbrun jord. Luften er fylt med rødbrunt støv fra jorden. Det humper og skumper. Vi er lykkelige når vi tar inn på det siste stykket mot Akosombo for der har de latt opprinnelig vei være i fred. 

Trolig lite som skiller Myles hage fra Edens hage

Like etter Adomi-broen er passert, tar Emmanuel av fra hovedveien og nedover noe som trolig ville blitt kalt traktorvei på norsk. Så er vi fremme. Myles og PJ tar oss imot. PJ er en kjekk liten hund i sin beste ungdom. Tillitsfull og leken. Under palmeblader og omgitt av tropisk vegetasjon som både bærer blomst og frukt samtidig, står et lite fellesbygg. Utenfor er det en stor overbygget plass som fungerer som stue og spiseplass, innenfor ligger kjøkkenet. Her står sofagrupper og et kompakt langbord i tre. Her er vakkert dekorert, fargerike duker, lys, puter, blomster og frukt. I taket henger flere rekker med flagg. Et for hver nasjon som har gjestet leiren. Det norske flagget henger der allerede. 

- Nordmenn ved ambassaden i Accra, forteller Myles. - Spesielt ei av damene liker å komme opp hit for koble helt av. 

Det er flere ansatte i leiren. Vi hilser på Robert og David som serverer, hjelper til med hagearbeid og bistår Myles med å ta seg av gjester og annet forefallende arbeid. Han forteller at han samarbeider med et kommunalt organ som gir han unge medarbeidere som trenger å finansiere studier. De fleste er her derfor i kortere perioder, noe som medfører stadig opplæring og oppfølging. Joselyn er imidlertid her for en lengre periode. 

- Den beste kokken som finnes, skryter han.

Jeg er sikker på at Jocelyn rødmer under den svarte huden. Hun hilser i det hun kommer inn fra hagen. Der har hun klippet gressløk og hente urter til matlagingen. Vi har forhåndsbestilt lunsj som hun er godt i gang med å tilberede. David tar oss i mellomtiden med til teltene. Leiren består kun av to store glampingtelt. Vi har med andre ord de eneste gjestene i leiren så lenge vi er her. Nå er det bare opp til oss å bestemme seg for hvem skal ha hvilket telt. Begge er vakkert, individuelt innredet med møbler og tepper. Begge har store, deilige terrasser med utsikt over Volta med en liten holme med palmer. Begge telt har egne innendørs bad med utendørs dusj på baksiden. Badet i teltet som blir mitt har lysekrone i taket, persisk teppe på gulvet og badekar med løveføtter. Det er bare å klype seg selv i armen. 

Vi rekker så vidt å skifte, beundre hverandres telt og prøvesitte møblementet på terrassene før lunsjen er ferdig. Returnerer til fellesområdet hvor det venter et harmonisk måltid både i smak og farger. Jocelyn er i sannhet den fremragende kokken som Myles mer enn antydet. Vi har blant annet valgt grillet tilapia og jollof rice som vi fikk smaken på i går på jusskolen. Myles tar et krus te sammen med oss. Han er av det informative og entusiastiske slaget som elsker å tilfredsstille sine gjester. Vi får ikke bare info om stedet, men han forteller også om de ulike rettene på menyen. Vi har et langt lerret å bleke angående ghanesisk matkultur etter knappe to døgn i landet. Ender opp med å bestille helpensjon for dagene vi skal være her for hvorfor forlate paradis når vi først har landet her? 

Prøvetur

- Tenkte å ta dere ut på en liten kanotur på elven for å se på solnedgangen i kveld. Interessert? spør Myles.

Min første tanke er om vi har kontanter nok til det. Han ser trolig tenkerynken i pannen min.

- Det er helt gratis. Det er slik vi får gjestene til å trives hos oss, legger han raskt til.

Vakker solnedgang over Volta

Vi er absolutt ikke vanskelige. Innen solnedgangen nærmer seg og får rigget til kanoer og redningsvester, rekker vi å bad i elven og slappe av på terrasser og i hengekøyer. Vi er blitt anvist stedet ved elvebredden hvor det er minst strøm. Her er fint å svømme og herfra svømmer vi også over til trope-holmen med de flotte palmene. 

Vi traff en båt med 5 syngende jenter. PJ sitter nysgjerrig bak ryggen til Myles

Det er slik dagene våre går og de går egentlig alt for raskt. Foruten solnedgangsturen på elven, hvor vi får betraktet tropisk plante og dyreliv så vel som lokale fiskere i tradisjonelle, små trebåter som lurer langs elvebredden på jakt etter fisk, blir det en lengre kanotur dagen etterpå. Da tar de oss med oppover elven til punktet hvorfra vi ser 114 meter høye Akosombo-demningen. Det er flere fiskeoppdrett langs elven. På turen får vi sett små landsbyer langs elvebredden. Fiskere hviler ut i hengekøyer etter nattens økt, eller de renser og reparerer garn. Unger, høner og andre husdyr løper rundt. Kvinner som lager mat over åpen ild. Over alt er det høye tropiske lyder som vitner om et enormt dyre- og fugleliv. 

Etter lunsj og padletur oppover Volta, kjører Myles oss til den oppdemmede Voltasjøen over Akosombo-demningen. Han har arrangert en båttur for oss på verdens største (i overflateareal) menneskeskapte innsjø. Demningen og innsjøen er av de mest betydningsfulle ingeniør- og landskapsinngrepene i Vest-Afrika. Demningen ble bygget mellom 1961 og 1965 som et ledd i presidentens industraliseringsplan etter uavhengigheten fra Storbritannia. Demningen la cirka 40 landsbyer under vann og 78 000 mennesker måtte tvangsflyttes. De fleste som bodde langs den gamle Voltaelven var av stammene Ewe, Guan, Akan og Ada, og levde av fiske, landbruk og småhandel. Familier og ofte hele landsbyer ble flyttet kollektivt på en og samme dag til nye bosetninger med rettvinklede gater og standardiserte hus i betong. Byene hadde skole, klinikk og vannpost i tillegg til felles jordbruksareal. Det har gått litt på halvåtte for de statlige planene var for ambisiøse til å kunne innfris totalt. Dagens innbyggere har fremdeles en sterk identitet knyttet til landsbyene som ligger under vann. Gravplassene til forfedrene ligger der ned i dypet et sted. Opp gjennom årene har mange yngre flyttet inn til Accra og andre storbyer. 

På plussiden kan nevnes at sjøen er blitt et av landets største fiskefelt. Demningen leverer majoriteten av strøm til ikke bare Ghanas befolkning, men også en andel strøm til nabolandene Togo og Benin. Strøm har igjen ført til den industrielle utviklingen som var ønsket. I tillegg har demningen i seg selv skapt arbeidsplasser innen overvåkning, drift og vedlikehold. Turismen øker så smått i områder som Akosombo og Ada. Småbedrifter vokser opp rundt innsjøen, særlig innen matproduksjon inkludert fiskeoppdrett, trearbeid, båtbygging og reparasjon av båter. Naboen litt lenger nede ved elven driver nettopp med båter. Lavmælte "dunk-dunk" høres gjennom dagen. Av og til høres afro-beat til arbeidet. Ofte vinkes og hilses det på oss når de er utenfor egen bukt av elven for å teste ut båter. Vi føler vi kjenner dem uten nærmere kontakt. 

Etter turen i liten motorbåt besøkes markedet i Akosombo. Her er mer oversiktlig enn Makola-markedet i Accra. Moro å kikke rundt og jammen blir det nye t-skjorter på Marcus. Videre er vi innom en ATM for å sikre nok kontanter. I Ghana er det cash som gjelder. Myles har et ærend og to, noe som medfører at vi får sett et par av nybygger-landsbyene som ble satt opp som følge av oppdemningen.

At Ghana har godt øl er ingen overdrivelse

Det er ved lunsj på dag 2 at Myles spør hvor vi skal videre neste dag. 

- Tilbake til kysten. Nær Prampram, svarer jeg og viser han kartet.

- Dit kan dere ikke dra. Veiene er totalt ufremkommelige på grunn av veiarbeid. Det er ikke verd det, sier han bestemt.

Vi forsøker å le det vekk. Hallo! Se på oss. Vi overlevde da veiarbeidet hit. Klart vi også overlever litt arbeid langs veien til Prampram. Men Myles rister sakte på hodet på sin godmodige måte.

- Det dere opplevde på vei hit kan nesten ikke kalles veiarbeid. Det er som små humper i veien i forhold. Jeg vet, for jeg bor egentlig i Prampram. Veiarbeidet har medført at jeg kun drar ned dit når jeg er pukka nødt. 

Vi blekansiktene ser tvilende på hverandre. Myles lurer på minst hvilket selskap som har planlagt turen for oss. Forteller at det er svært vanskelig å planlegge og organisere turer i Ghana for utenforstående fordi landet er umodent innen turisme. Hvilke sjarlataner har egentlig solgt inn Prampram til oss?

- Absolutt ingen. Det er jeg som har planlagt turen etter hva vi hadde lyst til å se. Og du har helt rett, det har vært en svært krevende planlegging, sukker jeg.

- Få høre. Hvor har dere vært og hva er planen videre, spør Myles interessert.

- Vi har vært i Accra, nå er vi her. Herfra tenkte vi først å følge Volta sørover til Keta og den store lagunen, men ble redd distansen var for lang nettopp på grunn av transportforholdene. En natt ved havet i Prampram og en ekstra i Accra syntes som et greit alternativ. Hører det kan ta mangfoldige timer bare å komme igjennom Accra hvis man treffer på et dårlig tidspunkt. Fra Accra blir det flere dager i Cape Coast med Elmina, før vi avslutter i Kokrobite, forteller jeg med hjertet tikkende i halsen. 

Det er som å gå opp til eksamen i reiseplanlegging. Myles sorte ansikt har imidlertid fått et mildere, lett forbauset uttrykk. Anerkjennelse.

-  Du har tenkt og gjort alt riktig, nikker han før han fortsetter. 

- Det er kun det bedritne veiarbeidet som ødelegger for dere. Den forrige korrupte regjeringen vant valget på å skulle utbedre veinettet i landet. De gravde opp alle hovedveier, men så var pengene plutselig borte. Veiene var verre enn noensinne etterpå. Ikke farbare mange steder. Nåværende regjering putler på med å ferdigstille centimeter for centimeter, men det går sakte, fortsetter han.

Tonen har skiftet fra mild til irritert. Så ringer telefonen hans. Avbestilling. De som skal overta teltene etter oss må utsette turen sin. Jeg ser på mine medreisende. De ser på hverandre og nikker ivrig. Vi har alt pratet om at tiden går usedvanlig raskt i paradis. Vi har ennå ikke rukket å lese mange linjene, spille nok kort eller latt øynene hvile lenge nok på Voltaelven. 

- Myles. Hva om vi får en ekstra natt her til halv pris? Vi avbestiller i Prampram og du slipper tomme telt.  Ingen rengjøring. Er ikke det vinn-vinn så vet ikke jeg, pruter jeg mens Marcus og Alishia nikker ivrig.

Myles betrakter oss mildt, slår seg på kneet og ler.

-  OK. That's a deal!

Alishia er ikke sen om å bestille massasje til neste dag. Myles booker inn sin spirituelle massør som viser seg å komme like fra Accra. 

Vår vert av Ashanti-stammen gjør mer for oss. Mye mer, til tross for at våre fedre i hundrevis av år la hans folk i lenker og sendte dem over havet til Dansk Vestindia for å gi oss sukker og stor velstand. Eller kanskje det er nettopp derfor han ringer Akwamu-høvdingen i landsbyen Akwamufie på den andre siden av Volta? 

Historisk var Akwamu-stammen den militært sterkeste i det som skulle bli Ghana. Akwamufie er fremdeles stammens hovedstad. Akwamuene var kjent for å kontrollere store deler av kysthandelen på 1600–1700‑tallet. De erobret Ga‑stammens område som inkluderte steder i Accra som Jamestown og Osu, steder hvor vi alt har vært. Akwamuene hadde innflytelse over handelsruter helt til dagens Togo. De var kjent som store krigere men også dyktige diplomater. De involvert i handel med europeiske fort, inkludert danske og nederlandske stasjoner. Vi begynner å nærme oss årsaken til at Myles mener vi bør krysse elven.

- De har et lite museum som dere vil finne interessant. Det inneholder blant annet et sett nøkler fra 1600-tallet. Til Christiansborg, det tidligere slavefortet deres, blunker Myles.

Den lokale ferjen kommer for å hente oss

Myles skaffer oss audiens påfølgende dag til Akwamu Palace; akwamuenes kongesete og kultursenter. Den lille lokale ferjen kalles inn til vår badekulp. Den får et litt hardhendt møte med en av palmene, men ser ut til å ha møtt palmer tidligere. Om bord sitter kvinner i fargesterke klær med moden frukt i fat og kyllinger i bur. Også et par menn sitter i båten for å komme over til den andre siden. Robert og David sendes av gårde sammen med oss for å vise vei til palasset. Det er ikke vanskelig å finne. Det er bare å følge den støvete grusveien opp fra kaien hvor barna bader og folk henter sjøvann i plastbaljer. Baljene plasseres på hodet uansett størrelse og vekt. Oppover veien møter vi barn som stopper for å glo på raringene som ferjemannen har satt i land. Klesvask blafrer i solen mellom pastellfargede murhus. Går sikksakk-gang mellom kaklende fjærkre og brekende sorte geiter. Tar til venstre når vi treffer hovedgaten i Akwamufie og ankommer det okerfargede palasset i mur. Landsbyens største bygning. 

Hovedgaten i Akwamufie

En hel delegasjon venter oss der, ledet an av høvdingens barnebarn. Noen er prominente stamme-medlemmer, kledd i kente. Andre er yngre menn, trolig er ansatt på huset. De sistnevnte følger med på omvisningen. Den tar først til etter at vi har fått en forelesning om Akwamu-stammens historie og levemåte. Det er høvdingens barnebarn som fører ordet i et lite forsamlingslokale mens han kjører PowerPoint-slides. Det er interessant å lytte til beretningen om et folk vi aldri har hørt om før i går. 

Christianborgs nøkler

Den mest spennende historien for oss handler om nøklene til Christiansborg. Det var i det herrens år 1693 at Akwamu‑krigere erobret slavefortet Christiansborg fra kongeriket Danmark /Norge. Det skjedde attpåtil på høylys dag og med en svært liten styrke Akwamuer. Stammen hadde lenge handlet slaver med dansker og nordmenn og fikk derfor bo og arbeide inne i fortet. Der tilegnet de seg detaljert kunnskap om fortets struktur, innsikt i vaktrutiner, og ble kjent med lokale afrikanere som var ansatt ved fortet. Vi derimot var militært svekket på grunn av flere pågående konflikter med europeiske konkurrenter, angrep på Ga-folket i nabolaget og knuffing med flere slavehandlere og konger i området. Raidet ble effektivt og kvikt utført ved å overmanne fortets vakter, innta kontroll over portene og sikre våpenlagerne ved hjelp av de afrikanerne som jobbet på fortet. Dannebrog ble firt og erstattet med Akwamu‑flagget. Akwamuene ikke bare tilegnet seg nøklene til fortet, men tok over fortets administrasjon og hele slavehandelen. Dette er blitt stående som en av de mest spektakulære militær-operasjonene i Slavekystens historie. Få skudd ble løsnet. Vi ble rett og slett tatt på sengen.

Et lite år senere ble fortet levert tilbake til danskene etter omfattende forhandlinger, men nøklene fikk de ikke tilbake før 100 - 200 år senere. Det sies at en dansk embedsmann brakte nøklene med seg til Danmark. Der havnet de på museum og sortert under Danmarks kolonihistorie. Årene gikk og det ble ikke lenger så kult å snakke om kolonier, slavehandel og utnyttelse av andre mennesker. I november 2017 puttet dronning Margrethe de rustne, gamle nøklene i håndvesken og tok turen til Akwamufie. Kanskje gikk hun samme stakkatogang mellom barn, geiter og fjærkre, som oss? Hva vet jeg? Uansett overleverte hun nøklene til stammehøvdingen som en anerkjennelse av Akwamuenes historiske tilknytning til Danmark. Dessuten: hvem er egentlig rettmessig eier av frarøvede nøkler til et slavefort satt opp av en fremmed makt på stjålet land?  I dag ligger nøklene her i Akwamu Palace, nedlåst i en liten glassmonter. De vises stolt frem til oss som et viktig symbol på at stormakter kan beseires av et lite folk. I samme rom oppbevares flere gamle gjenstander tatt med som suvenirer fra Christiansborg, blant annet bestikk dekorert med dannebrog og våpen. Bildene på veggen er fra dronning Margrethes besøk. 

Dronning Margrethe er den første og eneste danske monarken som har vært i Ghana. Vår egen kronprins Haakon var der 6 år tidligere, i 2011. Han hadde dog et helt annet offisielt ærend enn å vedkjenne Norges involvering i slavehandel. Han var der for å markere åpningen av den norske ambassaden i Accra, styrke norsk-ghanesisk samarbeid og besøke utviklingsprosjekter støttet av Norge.

Det ble foto-session etter omvisningen. Her sammen med høvdingens barnebarn

I de andre rommene i museets, får vi sett stammens tradisjonelle trommer, klær og smykker, regalier, våpen, historiske dokumenter og bilder. Høvdingens barnebarn forklarer mange av objektene og deler av slektens og stammens historie etter hvert som vi går fra det ene mørke rommet til det andre. Mørke fordi lysdempende rullegardiner foreløpig er eneste hjelpemiddel de har for å ivareta de gamle gjenstandene, samt noen få montere. De sparer til mer utstyr sånn at de kan bli et ordentlig museum på lik linje med bygdemuseum i Europa. Det er beskjedne ønsker. 

Fotballøkka i Akwamufie

Returen over elven er like eksotisk som ankomsten. Vi får et lite kvarter i et enkelt "venteværelse" ved kaien. Det er kun et provisorisk tak over noen benker, men så er vern fra solen egentlig alt som trengs. Vi kommer i prat med noen barn og tenåringsjenter. Spesielt Alishia oppnår lett kontakt. Hun har et fenomenalt språkøre og har lært litt twi, som er det mest utbredte stammespråket, før vi dro. Hun forbløffer alle vi møter på vår vei, også her. Noen skal med ferja, andre ikke. Sosialt er denne kaien lik ferjekaier på Vestlandet. Det er et møtested. Det er her folk treffes og utveksler nyheter. Stiller sin nysgjerrighet. Her foregår det ting utover akkurat logistikk av folk og varer. Like ved kaien ligger et lite fiskeoppdrett som skal ha tilsyn. På fotballøkka like overfor, hoies det når ballen treffer mål. Dagens organiserte trening er i full gang. Solen er i ferd med å gyllen og temperaturen er om mulig en hel grad lavere.

Kos ved bålet

Siste kveld i paradis avsluttes med prat under stjernehimmelen til et sprakende bål ved Voltaelvens bredd. Vi aner en og annen kano som stille glir forbi på elven, men hører ingenting. Til det er tropenes lyder for høye og fiskerne for stille.