Skopje: Stormannsgalskap og kulturelt mangfold

Det er morgen og jeg strener i vei samme retning som for et døgn siden. Retning Teeny Tajni. Jeg er ikke i tvil om hvor jeg skal spise frokost. Men akk, det er søndag og stappfullt både innendørs og utendørs. Det er sågar kø. En av betjeningen råder meg til å komme tilbake om en time. Jeg er sulten nå, ikke om en time. Blir tipset om en kaffebar lenger nordøst i Orce Nikolov-gaten. Der rister de ansatte på hodet. Her har de kun søte kaker og kaffe. Den eneste frokostserveringen de to hyggelige damene vet om er der jeg kom ifra. Teeny Tajni. 

Å få i seg frokost i Skopje en søndags morgen viser seg å bli et lengre prosjekt. Går tilbake til det hyggelige veikrysset nær leiligheten. Der sitter folk og koser seg utendørs de fleste av døgnets timer, også nå. Men akk, det viser seg å være en bar. De første stamkundene har fått sitt første glass alkohol allerede. 

- Frokost? Nei, men hva med en kopp svart kaffe?

Mannen i bardisken har heller ikke forslag til hvor jeg kan få tak i en liten brødblings. Jeg tyr til mitt elektroniske kart igjen. Finnes det noe sånt som et søndagsåpent bakeri? Det gjør det. Joy Café & Bakery finnes. Det er langt å gå, men på veien finner jeg flere, i alle fall ytre sett lovende steder som jeg stikker innom. Alle som en serverer kun drinker. Jeg funderer over alkoholkonsumet i Skopje siden barene er åpne før kirketid en søndag mens fast føde er umulig å få tak i. Nærmere lunsjtid ankommer jeg bakeriet. De har heldigvis noe salt på menyen innimellom søtt bakverk. Det er en fryd å omsider få satt seg ned med friskpresset appelsinjuice og cappuccino til maten på deres solrike terrasse. 

Fullt så fornøyd er jeg ikke når jeg googler åpningstider på museene jeg har tenkt å besøke. De stenger allerede i 12-13 tiden på søndager. Det er maks 1 time til. Umulig å rekke her jeg plutselig befinner meg i motsatt ende av byen. Alternative planer for dagen må hostes opp. Etter matinntak og sol i ansiktet sikksakker jeg meg tilbake omtrent samme vei. Med mat i magen får jeg sett bydelen med mer positive øyner. Den er ganske bohemsk med noe eldre, shabby mursteinsbebyggelse. Tid har jeg plutselig nok av. Det er lite annet å gjøre i Skopje på en søndag enn å gå på oppdagelsesferd gatelangs.

Forfall har også sin sjarm

Jeg trekkes mot sentrum og Makedoniaplassen. Derfra sprer gatene seg i et stjerneformet mønster. Makedoniagaten fører til et bygg satt opp for å minnes Skopjes trolig mest kjente bysbarn: Mor Teresa. Hun ble født inn i en katolsk-albansk familie i 1910 og ble døpt Anjezë Gonxhe Bojaxhiui. Hennes barndomshjem lå like ved det modernistiske minnesbygget. Det kollapset under det store jordskjelvet  i 1963. Da pikebarnet kom til verden het Skopje Ûskûb og byen var en del av Kosovo-distriktet i Det Osmanske Riket. Kun 2 år senere kapret Serbia byen i en av flere Balkan-kriger. De måtte slippe taket 6 år etterpå, ved tilblivelsen av den første jugoslaviske staten. Balkan har vært i stadig endring. I minnesbygget finnes et kapell samt et lite museum med noen av Mor Teresas beskjedne, jordiske eiendeler. Veggene er fulle av bilder av den lille, rynkete kvinnen i møte med verdens store ledere. Her er flust av utmerkelser mottatt for hennes gode gjerninger for fattige og syke. Mor Teresa døde i 1997. Hun ble utnevnt som helgen av pave Frans i 2016.

Minnesbygget for Mor Teresa. En skulptur av henne i forgrunnen, St. Konstantin & Helena-kirken helt bakerst

Fredsprisen som den fromme kvinnen mottok i Oslo i 1979, får jeg ikke øye på. Heller ikke noen antydning om hvor omdiskutert Mor Teresas arbeid og finansiering av hennes prosjekter sies å være. Hun hadde sin egen katolske orden som mottok store summer, blant annet fra diktatorer og svindeldømte forretningsgiganter. Få eller ingen fikk innsyn i summer inn og ut. Det er påstander om at store beløp som skulle gått til syke i stedet ble donert Vatikanet, og til bygging av klostre. Det er et faktum at ordenens hospitser var svært enkle, til tross for de store donasjonene. Penger ble ikke brukt på smertelindring, selv for døende. Sprøyter og annet engangsutstyr ble gjenbrukt og medisinsk kompetanse fantes det lite av. Fokus var på «å dø med verdighet» fremfor å gi behandling. Mor Teresa uttrykte flere ganger at "lidelse bringer mennesker nærmere Gud". Var hun kun et idealistisk symbol skapt  av vestlige medier gjennom overdreven idealisering? Det finner jeg ikke svar på her i dette kalde, sære minnesbygget i Skopje. 

Et alter til minne om Mor Teresa

Like utenfor Mor Teresas minnested ligger den makedonsk-ortodokse kirken St. Konstantin & Helena. Det fascinerer meg at den ser så "uekte" ut der den ligger. Prangende rikt dekorert, med høye dører og skinnende gullkupler. Om den ikke er uekte så er den i alle fall spilders ny. Den ble vigslet med pomp og prakt for kun halvannen uke siden, den 25. september 2025. Byggearbeidet har tatt 13 år og inngikk i ex-statsminister Nikola Gruevskis prestisjetunge Skopje 2014-prosjekt. Innenfor dørene får jeg gåsehud. Er det fordi det er kaldt og høyt under taket? Sjelløst? Eller fordi de "gamle" gullbelagte religiøse veggmaleriene er spilders nye? Kanskje det er nettopp derfor kirken virker å være uten sjel? Malingen har knapt størknet, men ikonmaleriene er fine. Egentlig et under at det fremdeles i dag finnes håndverkere som kan faget. Rundt meg går turister og makedonere rundt og peker beundrende opp etter veggene. Det er så mye gullmaling at jeg må enten ta på meg solbrillene eller gå ut. Jeg velger det siste. 

Utenfor kirken ruver det 50 meter høye, moderne, frittstående klokketårnet i betong. Klokkesettet er et av de største på Balkan, hvor den største klokken veier hele 8,5 tonn. Det har stått en St. Konstantin og Helena-kirke her tidligere. Som Mor Teresas barndomshjem ble også den gamle kirken rasert i samme jordskjelv. 

Den glitrende nye St. Konstantin & Helena-kirken 

I enden av Makedoniagaten ligger Skopje Bymuseum som jeg har et ørlite håp om er åpent. Det er ikke det. Det er likevel ikke bortkastet å sveipe bortom. Museet holder til der Skopjes gamle hovedjernbanestasjon lå. Stasjonen ble bygget av osmanerne på slutten av 1800‑tallet som et viktig knutepunkt på linjen Beograd - Thessaloniki. Bygget fungerte som byens hovedjernbanestasjon frem til det allerede omtalte jordskjelvet. Bygget ble ødelagt og klokken på fasaden stoppet under skjelvet, presis på 05:17. I dag er det kun fronten med klokken som er bevart. Resten ble bygget opp på nytt i 1970 for å huse bymuseet. 

Klokken som stoppet

Jeg tar av mot elven Vardar. Her er det tross alt grøntområder, utendørs kaféer, og ellers mye å se. Her er flere byggverk fra Skopje 2014-prosjektet, blant annet kunstnerbroen som krysser elven. Statuer står tett langs begge sider av broen, hele 29 i alt. Statuene forestiller kjente makedonske malere, skulptører, musikere og forfattere. Tankene går til Karlsbroen i Praha, men kunstnerbroen er av armert betong.

Kunstnerbroen som krysser Vardar

På den andre siden av Vardar snubler jeg over Opera & Balletthuset. Det særpregede bygget fra 1979 ser så forsoffent ut at jeg tror det er nedlagt. Plakater som annonserer pågående og fremtidige forestillinger vitner imidlertid om at det fortsatt er liv og røre i den særpregede kulturbygningen. Jeg vet ikke helt hva den ytre formen skal forestille. Et telt? Et isfjell? I sin tid var dette et jugoslavisk prestisjebygg. Organisk i formen, noe som helt klart krever påpasselig, kontinuerlig vedlikehold som overflatebehandling for å unngå sprekker i betong og misfarging av vær, vind og forurensning. Vedlikehold har helt klart vært en manglende aktivitet. Det skyldes flere ti-år med svært stramme budsjett for makedonske kulturinstitusjoner. Opera & Balletthuset ble heller aldri helt ferdigstilt på 70-tallet. Jeg får kun sett bygget utenfra hvor jeg går over sprukne betongheller med ugress som strekker seg mot himmelen. 

Opera- og Balletthuset er intet lystig syn

Jeg trenger å riste tristessen av meg. Tråkler meg derfor innover de gamle osmanske basarene som jeg besøkte i går. Forunderlig nok er det mye roligere her i dag. De aller fleste butikkene er stengt. Søndagen synes å bli holdt hellig selv her hvor moskéene ligger som tettest. Kaféene er i det minste like fargerike og livlige som i går. Jeg finner en av de rolige i en bakgård. Bestiller en tyrkisk te, eller cay som det heter på tyrkisk. Den kommer i vaskeekte cay-glass sammen med sitron og gode, salte hasselnøtter. Delikat anrettet på et brett i tre. Her er det godt å bare være og jeg blir værende lenge. 

Fra hovedgaten i Skopjes gamleby

Helt ferdig er jeg ikke med Skopjes gamleby når jeg går videre. De trange osmanske gatene lokker til mer kaféliv. Jeg øyner et ledig lite bord utenfor en hjørnekafé som av utseende kunne vært klipt ut av en fransk turistbrosjyre. Selv navnet lyder fransk. Delice Patisserie. Den lille kaféen har lysegrønne skodder rundt store vinduer. Den samme grønnfargen går igjen i interiøret men med en teglsteinsvegg som kontrast. Tekanner og blomster brukes som dekorasjon. Her har vært stappfullt hver gang jeg har gått forbi tidligere. Kakedisken er blitt nesten tom.

- Ingen grunn til bekymring, smiler mannen bak disken. - Vi har fremdeles et par stykker av vår spesialitet igjen.

- Hva er det? undres jeg.

- Ekte baskisk ostekake! Den er absolutt nydelig, er svaret.

Jeg kan umulig si nei til en kulturell miks som baskisk ostekake på et fransk patisserie i den tyrkiske basaren i den Nord-Makedonske hovedstaden. Til kaken serveres svart kaffe og en liten mugge tyktflytende, varm sjokoladesaus. 

- Til å ha på kaken, nikker servitøren mot muggen. - Den blir enda bedre med sjokolade.

Det britiske voksne paret som som har satt seg ned ved nabobordet, nikker bekreftende til skeptiske meg. 

- Søt og god! sier kvinnen som har noe hippieaktig over seg selv om hun er for ung til å ha vært ungdom i 1968. 

Ostekaken er god, sjokoladesausen er god, men til sammen? Jeg må bøye av. Det blir for søtt for meg. Like etter får paret servert det aller siste stykket baskisk ostekake som de må dele. Stykket er ikke lite så det går nok bra. Jeg selv må gå av meg noen kalorier. 

Skopjes egen (men langt fra billige) triumfbue

Tar runden rundt den gamle markedsplassen, som er søndagsstengt. Videre krysses elven igjen og jeg tar runden rundt Skopjes triumfbue. Sånn sett vil ikke Skopje være verre enn Paris. Denne triumfbuen er imidlertid langt nyere og tilhører ikke helt uventet Skopje 2014-prosjektet. Den ble ferdigstilt i 2012 men heller ikke den er helt uten kontroverser. Som hele Skopje 2014-prosjektet manglet også byggingen av portalen innsyn i kontrakter og regnskap. Det sies at prislappen for triumfbuen alene havnet på noe tilsvarende 27 millioner NOK. Det er mye for Europas fattigste land. 

Jeg begynner å bli lei pomp & prakt, stormannsgalskap og åpenlys politisk korrupsjon. Går i stedet på jakt etter gatekunst. Det kryr ikke akkurat av dem. Tuller meg bort og får lang tur tilbake til leiligheten. Det gjør ikke noe for innimellom passerer jeg koselige kvartaler, folkelige barer og bokkaféer. 

Et av de fineste veggmaleriene jeg klarte å oppdrive

Mat må jeg dessuten ha. Finner italienske Matto Napoletano i det det er i ferd med å mørkne totalt. Møter et iltert par like utenfor. 

- Du trenger ikke en gang prøve deg om du ikke har bestilt bord. Restauranten har fullt herfra til evigheten, kommer det surt fra den kvinnelige halvdelen. 

Jeg er virkelig sulten og trøtt til beins. Det finnes ingen andre restauranter i nærheten, så jeg prøver meg likevel hos Matto Napoletano. Blir møtt av en avvisende hånd som senker seg når jeg understreker at jeg er kun 1 person. Han ser på klokka. 

- Om du bare er du og om du klarer å spise på cirka 1 time, skal jeg lure det til, blunker han skøyeraktig mot meg. 

Jeg priser meg overlykkelig for å være solo-reisende uten haleheng. Sjeldent har jeg smakt bedre pizza. Og den makedonske rødvinen jeg blir anbefalt attåt? En sann nytelse.