Ohrid: Serbisk vennlighet og makedonske turistfeller

Det er mer å se og gjøre i Ohrid - men først skal jeg finne busstasjonen. Den ligger nord for sentrum et sted og Google Maps viser meg villig hvor. Jeg skal videre i morgen og busselskapet selger ikke elektronisk billetter. Vil derfor kjøpe en håndfast papirbillett i dag for å slippe unødvendig tidlig oppmøte i morgen. Ikke vet jeg hvor populær distansen Ohrid - Bitola blir ved avreise. 10 minutt senere står jeg i solen utenfor med en god, gammeldags billett i hånden.  

Målet for dagen er festningen som ruver over Ohrid. Tenker å få med meg byens markedsplass før jeg starter oppstigningen. Markedet er for så vidt raskt unnagjort. Det består mest av kasser med grønnsaker og frukt. Poteter, gulrøtter, sene eplesorter. Krysse deretter Goce Delchev-gaten for å begi meg opp i høyden, men der står en liten, hvit, gammel, forfallen moske og vinker på meg. Den tiltrekker seg oppmerksomheten min som falleferdige klenodier gjør ofte det. Stopper opp, ser meg rundt og øyner en ytterst livlig og annerledes enn andre gate de jeg har vandret hittil i Ohrid. Lar meg lett bli sugd inn i virvaret. Her er orientalske kafeer, sisha-barer og restauranter på rekke og rad. Grillosen ligger tett. I motsetning til den kristne gamlebyen med hvit klassisk osmansk arkitektur med et mylder av kirker, har jeg nå beveget meg inn i et annet land, kanskje en annen verdensdel. En annen tid. Går på to virksomme moskeer lenger nede i gaten. Det er noe Tyrkisk over denne delen av Ohrid. Muslimsk. Midtøsten. Festningen der oppe får vente på meg noen timer til. 

Den falleferdige moskeen ved stien opp til Samuils festning

Folk rundt meg spiser lunsj allerede. Slikt smitter til tross for sen frokost. Jeg blir brått og brutalt sulten. Valget mellom restauranter blir vanskelig. Elle, melle. Skal jeg ta en av dem med moderne, internasjonalt utseende hvor det kun sitter en og annen vestlig turist? Eller skal jeg bryte meg inn på en av de overfylte kebab-sjappene hvor grillosen ligger lavt og samtalene går høyt? Jeg går ut av komfortsonen og velger liv og støy fremfor kjølig eleganse og ensomhet.  

Det tar tid før en av de travle kelnerne forbarmer seg over meg. Han regner med jeg er mange og ikke bare en. Summer seg, skjønner at den bleike, vestlige dama trenger seg på helt alene. Geleider meg innenfor gjerdet. Henvender seg til et par som sitter ved er firmannsbord. De kikker opp fra de siste restene av et måltid. Nikker blidt og peker på den ene av de to ledige stolene. 

- Dobrodošla! smiler de begge mot meg. Velkommen! 

Snakker de russisk? Polsk kanskje? Eller er det makedonsk? Hva vet vel jeg. Jeg drister meg derimot til å spørre. 

- Herfra? 

- Vi, nei! Vi er serbere. Bor rett over grensen. Er her fordi sønnen vår deltar i en stor, årlig håndballturnering. Du har kanskje sett alle ungene som flyr rundt i idrettsdrakter?

Akkurat det har ikke gått meg helt hus forbi. Barna løper rundt i gata, høye på cola og sukker. 

- Landsturnering mellom Nord-Makedonia og Serbia da? undres jeg.

- Nei, alle land på Balkan er representert. I dag har 11 åringen vår og hans lag spilt mot Albania. Vi vant! 

Øynene mine utvider seg. Overrasket.

- Jøss. I nyhetene sies det at en ny Balkan-krig er under oppseiling, og så driver dere bare med håndballturneringer! kommenterer jeg i en uhøytidelig tone.

- Politikk! Vestlig presse! utbasunerer han far, Vojislav. - Splitt og hersk! Politikerne setter folk opp mot hverandre hele tiden. En evig maktkamp!

- Vanlige folk vil bare leve i fred med hverandre. På Balkan som andre steder. Vi er ofte i Nord-Makedonia. Folk her er trivelige. Vi besøker også andre av våre naboland, sier Vanja. 

Jeg forteller om min drøm om å reise gjennom alle landene på Balkan i en eneste lang tur, men at jeg på grunn av lite fri må ta dem stykkevis og delt. 

- Så langt har jeg gjort unna Slovenia, biter av Kroatia og nå holder jeg altså på å utforske Nord-Makedonia. Land med likheter, men også store ulikheter. 

- Høres ut som du sparer på kremen til senere. Serbia! flirer Vanja. - Men si meg, reiser du alene?

Jeg nikker. Vojislav mener jeg er en smule gal. Verden er for farlig til at kvinner bør reise alene. To par kvinneøyner hugger tak i han. 

- For noe tull, protesterer Vanja. 

- Enig. Jeg har aldri opplevd noen truende situasjoner. Jeg tar imidlertid vettet med meg på tur og oppsøker ikke farer, sier jeg. 

Vanja nikker ivrig. Påstår sågar at hun reiste alene før hun kom sammen med Vojislav.

- Vanlige folk er vennlige over alt, som dere nettopp var enige om. Også utenfor Balkan, blunker jeg.

Praten går livlig. De deler reisetips om Serbia, men lurer også på hvordan det er å bo i Norge. De vet om serbere som flyttet dit under Balkan-krigene, og som aldri har returnert. Så må de videre for å spore opp sønnen. Han har fått seg flere nye multinasjonale venner på turneringen. Gudene vet. Kanskje han akkurat nå blander vennskapsblod med noen fra Kroatia eller Montenegro? Regningen gjøres opp etter å ha fordøyd noen lekre, hvite kakestykker som jeg har kommentert. 

Jeg venter fremdeles på maten når det lander et kakestykke foran meg. 

- Feil bord. Jeg venter på köfte, informerer jeg kelneren.

- Nei, ikke feil bord, påstår kelneren på et svært gebrokkent engelsk. - Dine serbiske venner har spandert kake på deg.

Jeg snurrer meg rundt, men Vanja og Vojislav har forduftet i folkehopen. Det er ingen igjen å takke. Lunsjen kommer i samme sekund. Det er er bare å lange innpå. Lenge før måltidet er over, deler jeg på ny bord. Denne gang med et par fra Haag i Nederland. Det er absolutt ikke første gang Heleen og Gert er i Nord-Makedonia. De har tatt turen minimum årlig de siste 10 årene. 

- Jøss, dere har virkelig forelsket dere i landet, utbryter jeg forbauset. 

Det noe eldre ekteparet som av påkledning ser ut til å digge heavy metal, veksler blikk. 

- Absolutt ikke, om vi skal være dønn ærlige. Sønnen vår bor her, og vi har et barnebarn her. Moren er makedonsk, men får ikke innreisetillatelse til Nederland uten at de gifter seg. Akkurat det er ikke særlig aktuelt lenger, forteller Heleen. 

- Han står rett og slett i spagat mellom to land. Nå har han bodd her så lenge at han trolig ikke får jobb om han skulle vende hjem igjen, supplerer Gert med. - Arbeidsmarkedet er tøft i Nederland. 

- Det at Nord-Makedonia står utenfor EU og Schengen forenkler trolig ikke saken?

- Absolutt ikke. Det har vært rotårsaken til klisteret de sitter fast i. Men du, den kaka der. Er den så god som den ser ut til? spør Heleen og nikker mot asjetten min. 

- Mm, bekrefter jeg mellom munnfullene. 

Tsar Samuils festning

Jeg er sprekkmett når jeg tar farvel med Heleen og Gert. Får sting før jeg har kommet halvveis opp den bratte bakken til Samuils festning. Ankommer middelalderborgen via den øvre porten i de kraftige murene som har stått siden rundt 1000-tallet. Må stoppe og tørke svetten for det har blitt en riktig solrik dag. Det var dette han kalte sitt hjem, tsar Samuil, herskeren av Det første bulgarske riket. Arkeologiske funn viser imidlertid at høydedraget var befestet allerede i antikken, trolig som en del av en hellenistisk og senere romersk by. Samuil bygget videre på de eldre konstruksjonene. Som med amfiteateret har også historien gått sin gang også her. Bysantinerne konket ut bulgarerne og tsar Samuil i 1018, for senere å bli beseiret av osmanerne, før nasjonalstaten Jugoslavia ble oppfunnet. 

Store deler av ringmuren står fortsatt. Det gjør også flere vakttårn. Jeg tar meg opp på muren. Får ikke bare luft under vingene, men også en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Ut over sjøen, nye og gamle Ohrid, skogene og fjellene. Og der, like nordvest for selve Ohrid ligger et bittelite mini-Syden med kvadratiske hotell, sandstrand, parasoller og trolig også paraplydrinker. Daljan, som bydelen heter, er tyrkisk og betyr fiskefelle. Tro om "fiskefellen" er blitt den nye turistfellen som markedsføres i Norge som billig-Syden? 

Ohrid sett fra festningen. Gamlebyen nærmest

Det ligger et par hyggelige, små kafeer like nedenfor borgens utgang. Jeg går innom den ene av dem, bestiller et glass nypresset appelsinjuice, og roer ned med utsikt nedover den hvite osmanske gamlebyen. Øynene streifer også et lite skogholt. Det er parken jeg sneiet innom i forgårs. Leser at det finnes et arkeologisk område i parken. Det må utforskes nærmere.  

Fra Plaosnik arkeologiske område

Plaosnik er et av de eldste og viktigste, dokumenterte stedene for slavisk kristen kultur i Nord‑Makedonia. Under bakken skal det være rester av en stor basilika med imponerende mosaikker. Oppå restene av basilikaen bygget St. Clement en kirke på slutten av 800-tallet. Osmanerne reiv kirken når de gjorde sitt inntog. De ville heller ha en moske ragende på høyden over byen. Nå står det likevel en prangende ny, stor kirke her. Den er fra 2002 og sies å være en rekonstruksjon av St. Clements gamle St. Panteleimon. Jeg kan ikke for det. Det blir litt for ny stein for meg. Jeg får den samme glattpolerte følelsen av "uekte" som jeg fikk i den spilders nye St. Konstantin & Helena-kirken i Skopje. Sikkert galt av meg. Nye kirker skal jo også bygges, men må man på død og liv rekonstruere gamle kirker og promotere dem som eldgamle?

St. Panteleimon-kirken

En liten makedonsk dame, trolig på egen alder, kommer imot meg. Forteller at hun er arbeidsledig professor i historie fra universitetet. Hun har skrevet et hefte med historisk informasjon om Panteleimon. Nå livnærer hun seg ved å selge heftet til interesserte turister. Siden det alt er sent på dag og hun er på vei hjem, kan jeg få et hefte til halv pris. Jeg nikker velvillig. En god gjerning er det minste jeg kan gjøre før jeg forlater hellige grunn. Kanskje jeg forstår Panteleimons betydning bedre når jeg får lest meg opp? 

Lar deretter historie være historie. Sikksakker meg hjemover. Finner stadig små, sjarmerende gatestumper som jeg ikke har gått tidligere. Katter dormer i solen, røde og rosa blomster nikker over hagemurer, og bakom ligger Ohridsjøen og glitrer. Konkluderer med at Ohrids gamleby absolutt ikke er gjort på et par timer som jeg ble fortalt av paret fra Skien. Her er oppdagelser å gjøre rundt hver sving og i hver sidegate.