Ohrid - Bitola: Konsulatbyen

Bitola, ikke Tyrkia

Utpå formiddagen låser jeg meg ut av Krstes koselige leilighet. Jeg skal videre på min ferd i Nord-Makedonia. Ute stråler solen og på den andre siden av postkontoret ligger taxiholdeplassen. Praier en taxi, uten at det er videre enkelt. Taxisjåføren i fremste rekke vurderer meg fra topp til tå. Forlanger nesten ti ganger prisen som jeg betalte for tilsvarende taxitur til busstasjonen i Skopje. Jeg himler med øynene. Beløpet er ikke realistisk som utgangspunkt for pruting en gang. Det forteller jeg den grådige sjåføren. 

- Det er langt til busstasjonen, argumenterer taxisjåføren. 

- Det er ikke langt. Jeg kan gå dit på halvtimen, utbasunerer jeg. 

Viser at jeg er kjent i byen og gjentar mitt tilbud. Han slår av ørlite på prisen. Påstår det er turistskatt her i Ohrid. 

- Utnyttelse av turister, mener du? Hvor mange turister er det her i oktober liksom? spør jeg og skuer demonstrativt etter turister som ikke er der. 

Han holder hardnakket på prisen sin. Jeg fester ryggsekken ordentlig. Belager meg på å gå. Finner meg ikke i å bli flådd på høylys dag. Jeg har ikke gått mange skrittene før det ropes etter meg. Jeg regnet nesten med det, men det er ikke taxisjåføren jeg har argumentert med som roper. Det er sjåføren i taxi nummer to som påkaller min oppmerksomhet. Han har overhørt samtalen.

- Det er for langt å gå med ryggsekk. Jeg kjører deg til prisen du er villig til å betale, tilbyr han. 

Jeg nikker, knepper av meg ryggsekken igjen. Sjåføren legger den i bilens bagasjerom. Setter meg inn. Takker for velvilligheten. 

- Ikke alle utnytter turister, men vi er heller ikke vant med at turister mukker på prisene, sier han smilende. 

Jeg nikker til han i sladrespeilet.

- Nord-Makedonia er et fattig, vanstyrt land. De økonomiske nedgangstidene i verden rammer oss ekstra hardt, fortsetter han i en alvorligere tone.

Jeg kjenner på et stikk av dårlig samvittighet. Fødd med en sølvskje i munnen med en nasjonalitet og økonomi som gjør at jeg kan dra hvor jeg vil i verden.

- Er du herfra? spør jeg for å pense samtalen inn på noe annet.

- Ja, jeg er født og oppvokst her. Har bodd i Skopje til i fjor. Mamma, som nærmer seg 80, ble kronisk syk. Det er ingen til å ta seg av henne, så jeg flyttet hjem. 

Han pauser mens jeg tenker på min gamle egen mor i egen leilighet på et alderspensjonat på Vestlandet, omgitt av sykepleiere, kokk og fagpersonell om hun skulle trenge noe. Sjåføren, som har presentert seg som Goran, trekker pusten. 

- Her i Ohrid er det imidlertid vanskelig å få seg en jobb.

Han overrekker ryggsekken når vi er ved busstasjonen. Jeg drar opp dobbelt så mange sedler enn det han godtok å kjøre meg for. 

- Vel fortjent og lykke til med din mor, sier jeg til avskjed. 

Papirbilletter er å foretrekke i Nord-Makedonia

Tusler inn på den lyse busstasjonen, finner et sete ved vindusrekken mens jeg funderer over hvilke sosiale tjenester den Nord-Makedonske stat tilbyr sitt folk. Jeg er usikker på om det finnes noe slikt. Det er tydelig at her er det familiemedlemmer som tar ansvar for hverandre. Har du ikke familie må du trolig ta til gata om du ikke har gode naboer.

Oppfatter at det snakkes norsk i lokalet. To menn i 50-årene, trolig fra Hedmark, har ankommet. Forsøker å finne ut av busstabellen. Kjøpe billetter i luka. Setter seg for å vente. Klokka tikker, jeg tar ikke kontakt men går ut i solen for å riste av meg negative tanker om leveforholdene i landet jeg soser rundt i. Fem minutter senere svinger en hvit minibuss innom perrongen. Et skilt i frontruten forteller at det er bussen til Bitola. 

Hedmarkingene ser jeg ikke mer til. Bussen fylles opp av makedonere og et par asiater. Mistenker sistnevnte for å være reisende som meg selv. Veien ut av Ohrid er alt kjent. Den går samme vei som til Monastery Winery. Den gamle, sovende vulkanen slipper ut den samme, lugubre svovelduften. Sjåføren peiser forbi. Klatrer oppover en del høydemeter i terrenget. Jeg overraskes over mengde grønn vegetasjonen. Det er mye skog i Nord-Makedonia. Ferden går i utkanten av Pelister Nasjonalpark. I Pelister vokser det en type furutrær som omtrent ikke finnes andre steder. Parken har to små innsjøer som skriver seg fra istiden, og ellers et sjeldent dyreliv. Her skal også finnes spor av skyttergraver gravd under 1. verdenskrig. 

Nær grensen til Hellas

Etter mindre enn to timer når vi Bitola kun 15 kilometer nord for den greske grensen. Jeg saler på meg ryggsekken og begir meg i vei til Nikolas leilighet etter å ha sendt han melding om ankomst. Leiligheten ligger kun skritt unna byens sentrale og eksepsjonelt lange gågate, Shirok Sokak. Finner gågaten, overraskes over fredagsstemningen så tidlig på ettermiddagen. Det er desidert folksommere her enn i Langgata i Sandnes. Solen skinner og varmer opp gaten. Finner en smijernsport som trolig fører inn til gårdsplassen og bestilt leilighet. Porten er lukket og har et skilt med bilde av en fryktinngytende vakthund med teksten "Beware the dog". Myser inn gjennom portens sprinkler. Ser ingen hund. Porten er ulåst som det mest er i dette landet. Går inn. 

Fra Bitolas livlige gågate Shirok Sokak 

I det samme ringer Nikola og sier han kun er minutter unna. Jeg får ikke en gang satt meg i en av hagestolene før en dame kikker ut fra trappeavsatsen over. Hun har på rosa plasthansker og er tydeligvis i ferd med å klargjøre leiligheten. Hun gir seg til kjenne med et hallo, hvor hun legger til "sorry". Innsjekk er ikke før kl. 15:00 så det er jeg som er tidlig ute. 

- No hurry! roper jeg opp til henne. 

Hun skjønner ikke hva jeg sier, men i det samme ankommer Nikola. En ung, flott mann, serviceinnstilt og full av informasjon til en reisende. Han tar meg rundt i den kjekke leiligheten, tegner og forklarer. Her er kaffe, te og sjokolade. Huset har han satt opp i gårdsrommet til en onkel han har arvet. Nå skal han gå i gang med å renovere onkelens tomme hus, som er relativt stort. Han planlegger utleie-leiligheter også her. Det er utleie Nikola lever av. 

- Det er for sentralt til at jeg vil bo der selv, svarer han på et spørsmål fra meg om temaet. 

Jeg skjønner hva han mener når kvelden og helgen drar seg på.

Ikke lenge etter er jeg ute i den livlige gaten igjen. En gitarist sitter og klaprer på en akustisk gitar like utenfor porten. Minner meg om spansk musikk. Får det ikke helt til å stemme men kanskje Bitola også har spanske forbindelser? Jeg har tross alt ankommet "Konsulatenes by". Under osmanerne het byen Monastir. Her i utkanten av det osmanske imperiet var det behov for diplomati, ergo var det mange europeiske land som etablerte konsulater her. Her har det vært et livlig internasjonalt liv i gatene med de mange kafeene i århundrer. Arkitekturen har jeg alt lagt merke til. Den er en god blanding mellom storslått europeisk, gresk /bysantinsk og osmansk. Bitola var på den tiden et viktig militært og kulturelt sentrum. Et sted å se og bli sett. Her skal ha vært hele 60 moskeer. Kanskje ikke så imponerende mot Ohrids påståtte 365 kirker?

Den katolske kirken i Shirok Sokak

Er egentlig på jakt etter et spisested. Dem er det mange av, men som i Skopje tas heller ikke her røykeloven særlig seriøst. Strener oppover gågaten til den tar slutt ved Isak Chelebi-moskeen fra 1508. Da har jeg rukket innom Den katolske kirken av Jesus Hellige Hjerte, vært på et marked som flyter over av honning og honningprodukter, og tatt en runde rundt Saat Kula, det osmanske klokketårnet fra 1664. Klokketårnet ligger på den grønne Magnoliaplassen. Legenden sier at osmanske myndigheter samlet inn 60.000 egg fra lokale bønder for å lage en spesielt sterk mørtel til muringen av tårnet. Det må ha vært en suksessoppskrift siden tårnet står her 370 år etterpå. Eller vent litt. Det ble visselig ombygget på det kraftigste på 1830-tallet, men vi er fremdeles i Det osmanske rikets tidsalder. Etter osmanerne skygget banen ble det satt inn metallplater som viser romertall i stedet for øst-arabiske. I 1936 forærte Tyskland Bitolas landemerke med nytt urverk og 15 nye klokker som takk for en tysk krigskirkegård bygget av Bitola kommune etter den 1. verdenskrig. 

Klokketårnet, et landemerke i Bitola

Det er først når jeg returnerer samme gate og kommer en smule forbi egen smijernsport at jeg finner en lovende restaurant som ikke ligger omhyllet av grå, illeluktende sigarettrøyk. Ber servitøren om det han synes er aller best på menyen. Han er ikke i tvil om hva han liker best. Det blir svineribbe med sprøstekt svor til middag i dag. Savner kun rødkål så hadde det vært full jul. De har heller ikke multekrem eller riskrem til dessert. 

Rosa pause

Desserten blir i form av cappuccino utenfor en sukkersøt rosa og svært så ungdommelig kafé, på skrått over gaten. Også her, som andre steder jeg har vært i Nord-Makedonia, må jeg be om ordentlig kaffe, ikke i form av pulver rørt ut i varmt vann. Der jeg sitter og nipper til den varme, lysebrune væsken er jeg sannelig ikke sikker på hva som er best eller verst av pulver eller det som har sivet ut av baristamaskinen. Kanskje de burde holdt seg til forgjengernes osmanske kaffe? Det føles likevel godt å hvile beina, dra opp en bok fra sekken, og ellers mye på gatelivet. 

Offiserenes Hus, nå byens kulturhus

Stikker innom en liten matvareforretning og kjøper mer av de gode porsjonsposene med havregrøt. Tar  en ekstra sving om nedre del av Shirok Sokak. Tar videre runden rundt en elegant, palasslignende bygning. Bitolas kulturhus. Et informasjonsskilt sladrer om at bygget ble oppført som Offiserenes Hus mellom 1909 og 1919. Mellom disse årene ble Balkankrigene og 1. verdenskrig utkjempet. Bygget hadde arkitekter fra Italia og Østerrike, ukrainsk byggeleder og makedonske håndverkere. Et sammensurium av nasjonaliteter som gjenspeiler hele Bitolas eksistens. Offiserenes Hus var opprinnelig tiltenkt osmanske offiserer men på grunn av regimeskifter har det blitt brukt militært av serbiske, jugoslaviske og makedonske militærmyndigheter. På slutten av 1900-tallet stod bygget tomt og forfallent, men er nå tilbakeført til sin opprinnelige pomp og prakt. 

Graffiti i parken ved kulturhuset