Gökçeada 🇹🇷

Dag 5 av 35. 

Husker ikke om det var hanen eller imamen som var først på ‘an i 5 tiden. Jeg sovnet i alle fall raskt igjen. Møtte ikke til reisens hittil beste frokost før i 09:30 tiden. 

Det er kun meg og en familie på 3 fra Istanbul som har overnattet her i natt. De er halvferdig med frokosten når jeg kommer. De ser ikke opp, men far selv retter oppmerksomheten mot meg når jeg knoter på engelsk med Ares. Jeg lurer så smått på å dra til Merkeze. Busstidene er uansett greit å vite. Jeg må tilbake samme vei som jeg kom for det går absolutt ingen ferje herfra til neste øy, Bozcaada. Den ferja eksisterer kun i en reiseplanleggings-app og ikke i virkeligheten. 

En roseport i Bademli

- Har du vært i Bademli? spør han far fra Istanbul. 

Jeg har ikke hørt om stedet og svarer derfor avkreftende. 

- Da vil jeg råde deg til å dra dit i stedet for Merkeze. Det er en autentisk liten gresk landsby. Nydelig. Fredelig.

Ares nikker seg enig. 

- Rumfolket bor der ennå.

- Sigøynere? Rumenere?? Jeg får ikke informasjonen til gå i hop, men minnes jeg så noen sigøynere på dolmuṣ’en i går. 

- Nei, folk av gresk avstamming kalles Rum på tyrkisk, sier far og ler av min forvirring. 

Jeg er allerede heltent. Blar Bademli opp på Google Maps. Ser det er like i nærheten. 

- Jeg har ikke bil men jeg kan jo gå dit, utbryter jeg entusiastisk. 

Nå er det Ares og far som veksler forvirrende blikk. Rister på hodene og benekter at det går an. Selv om jeg påstår at nordmenn går hele tiden må det et kompromiss til med disse gutta her: jeg kan ta minibussen til veikrysset og gå derfra. 

Restaurerte hus i Bademli

Det er nettopp det jeg gjør og sparer da den flate halvparten av veien. Grekerne bygde sine gamle byer på fjelltopper. Det bærer til himmels en sving ad gangen. Sola steiker så er rimelig svett på ryggen når jeg når landsbyen. Det som møter meg er verd hver eneste svettedråpe. Smale brosteinslagte gatestubber mellom skikkelig gamle steinhus. Dører og vinduskarmer malt i sterke farger. Noen ruiner her og der. Enkelte gstesmau er grodd igjen med gress. Et urgammelt vaskeri som jeg aldri har sett maken til: et kvadratisk halvtak med gruer for opptenning av ild og koking av tøy på hver side, vannposter på midtveggen. Finner en avstengt stor kirke. Det står en gammel mann ved porten og ber sin Ave Maria høyt. Alt tyder på at kirken er vedlikeholdt og fremdeles i bruk. Her er også et par sjarmerende åpne butikker. Tydelig myntet på turister men her er det bare meg og noen få tyrkere på tur. 

Noen bygninger er mer herjet enn andre

Vaskeriet med vannposter og en av de mange gruene

Den gamle overgrodde kirkegården

Når jeg runder Bademli på motsatt side oppdager jeg Dimitri Ada Evi. Min opprinnelige booking var her men så skulle konen opereres så de kunne ikke åpne i mai likevel. Det ser veldig stengt ut. Utsikten er formidabel ned mot havet og min side av dalen. Jeg puster lettet ut for at det ble som det ble med bookingen. Å gå opp hit med ryggsekk ville blitt drepen selv for en nordmann. 

Utsikten ned mot Kaleköy og min bakketopp

Så gjør jeg det umulige. Jeg spaserer hele veien ned til havna i Kaleköy. Det funker greit når jeg ikke forteller det til noen. Tar vel halvtimen. Det er langt på ettermiddag, kroppen sier jeg er sulten og jeg havner derfor på første og beste greske restaurant. Gresk? Nja, de påstår de er kurdere. Samme det så lenge de har iskald Efes til en norsk vandrer. De disker opp med fantastiske meze-retter og grillet fisk så fersk at den må ha blitt dratt opp fra havet for kun timer siden. Desidert beste måltid så langt men langt fra billig. Tyrkisk kaffe har de også. Eller kanskje den er kurdisk? 

Et eldre par står og knoter på engelsk foran meze-disken. Det gleder meg å høre at det finnes de som har det vanskeligere for å bli forstått enn meg i dette landet. Skadefro. Jeg hilser og spør hvor de kommer fra. De er grekere. Ekte grekere. Fra Hellas. Ska sei. Vi er enige om at den gresk-tyrkisk-kurdiske maten er sabla god til tross for ugrei historie, religion og politikk. 

Det skjer noe med været etter at jeg har kommet opp bakketoppen til eget hjem. Det blir med ett kraftig vind og temperaturen går rett i bakken. Kullsvarte skyer tetter igjen himmelen. Har så vidt kommet på rommet når Tor med hammeren slår til så det ljomer. Så kommer det en regnskyll jeg sjelden har sett maken til. 

Kapell og uthus

Været letter like brått som det tok til. Jeg rekker en kveldstur rundt i nabolaget blant sauene før det blir mørkt. Tar bilder av noen som er krølla i ulla utenfor et uthus. Ser at det slettes ikke er et uthus. Det har form som et gresk kapell. Finner et kors innhugget i den buede endeveggen. 

Jeg fortsetter rundt bakkekammen og ser ned til et friområde med en liten strand. Legger veien opp mot festningsruinene og får en helt magisk solnedgang med den fremdeles greske øya Samothraki midt imot. 

Solnedgang fra festningsruinen