Çanakkale 🇹🇷

Dag 3 av 35.

Jeg skal ingen steder. Har hele dagen til å gjøre hva jeg vil. I går var jeg på nippet til å melde meg på en organisert 6-timers tur for i dag. Den gikk over til Gallipoli-halvøyen hvor en skulle bli kjørt mellom steder der de allierte karret seg i land under 1. verdenskrig, samt fra minneskirkegård til minneskirkegård. Mellom linjene kunne jeg se at turen var ment for australiere og newzealendere spesielt. Det var de som kom halve jorden rundt for å bistå briter og franskmenn i slaget. Det gikk veldig dårlig for dem i dette som var ment å være starten på erobringen av Konstantinopel. Totalt ble 130 000 mann drept bare i dette ene slaget, medregnet falne på begge sider. Osmanene kjempet med nebb og klør for å beholde noe av riket sitt under ledelse av Mustafa Kemal. De vant slaget men tapte krigen da de stod på tysk side. Mustafa Kemal er fremdeles den store helten her til lands. Atatürk. 

Piri Reis

Çanakkale er også kjent for sin tilknytning til havet og til navigering på verdenshavene. Flinke sjøfolk har vokst opp her. Blant annet en som jeg aldri har hørt om: Piri Reis, født en gang mellom 1565 og 1570. Ikke bare var han en vidgjeten kaptein og navigatør i den  osmanske marinen. Han tegnet også kart. Blant annet er det funnet detaljerte kart som inkluderer en flik av Sør Amerika. Jeg finner en byste av han på promenaden i dag, etter original frokost på Conk. 

Conk spesialiserer seg på toast med ulikt innhold, servert til noe jeg vil kalle en utmerket god tomatsuppe. Det er bare å dyppe toasten i suppa og slafse det i seg. Sjappa er så liten og fylt til trengsel av all slags antikvariske klenodier at ingen får plass innendørs. Ut fra de gamle klenodienes art mistenker jeg at kaféens navn, Conk, er avledet fra Conkbayiri. Høydedraget på Gallipolihalvøya hvor de allierte ble stoppet under slaget på Gallipoli. De kom dit men ikke lenger. Det var der Mustafa Kemal ropte de berømte ordene som trolig avgjorde slaget: 

"Jeg beordrer dere ikke å angripe, jeg beordrer dere å dø. Innen vi er døde, vil andre enheter og andre offiserer ha nådd fram for å ta våre plasser".

En vegg på Café Conk

På vei til toast-sjappa gjør jeg to oppdagelser. Den libanesiske klassiske sangerinnen Fairuz er populær morgenmusikk også her, ikke bare i sentrale strøk av Midtøsten. Den gamle dama med skautet som spiller Fairuz er innehaver av en liten kaffesjappe. Dessverre har hun ikke mat så jeg må vandre videre. Hun kan ikke engelsk men vi er veldig enig om Fairuz. Hun gir meg tommel opp for min overraskende musikksmak. 

Krig blir det likevel denne dagen. Çanakkale og Gallipoli-halvøyen har hatt særdeles stor strategisk betydning til alle tider. Dette er den trange «livmorhalsen» inn til Marmarahavet, Bosporos-stredet og Svartehavet. Det er ikke for ingenting at Istanbul /Konstantinopel er en av de viktigste metropolene gjennom historien. 

Helten vokter ubåten min. Atatürk - om det skulle være noen tvil

Krig blir det fordi jeg har funnet ut at det jeg trodde var en marinebase er et marine-museum. I dag er det heller ingen kø foran porten. Jeg betaler en ublu pris for å komme inn men minner meg selv på at Nasjonalmuseet hjemme tross alt er dyrere. Jeg går rett til ubåten og stiller meg i kø for å komme ombord. Tenke seg til at den første ubåten jeg setter mine bein i er tyrkisk! 

Stor stas med et ubåt-besøk

 - İngilizce? spør jeg den unge pene guiden når min gruppe står for tur. 

Kan ikke si jeg har stor forhåpning til engelsk oversettelse men han gir meg i alle fall et nikk. Når vi kommer ombord overrasker han stort. Han går sammen med meg og tegner og forklarer det meste som om han skulle være min personlige guide. De andre i gruppen må fint klare seg selv og be om tyrkisk oversettelse når de lurer på noe. Ubåten er opprinnelig amerikansk bygget i 1942. Den tyrkiske marinen kjøpte den i 1971 som avdanket amerikansk materiell. Nå er den avdanket også her men gjør nytten som museumsgjenstand. 

Mens jeg har vært ombord har det kommet flere skoleklasser. De danner en lang, lang kø utenfor. Det er tydelig at mai er en ekskursjonsmåned og at den oppvoksende generasjon tyrkere skal innprentes sin historie og sine helter. 

Çimenlik festning fra 1452. En lignende festning står på Gallipoli-siden av sundet

Ubåten er desidert et trekkplaster for marine-museet men her er mye annet, spesielt inne på den gamle festningen Çimenlik. Aller størst plass får utstillingen om slaget på Gallipoli. Her er mye krigsmateriell, uniformer, personlige eiendeler, gode modeller, fortellinger fra tyrkere som deltok gjort mens de ennå levde, feltsykehus og skyttergraver med voksdukker og endog en levende mann som hopper ut i uniform og skremmer vannet av de fleste. Ingen går uberørt ut herfra. Krig er så uhyrlig heslig og totalt barbarisk. 

Slike nagler ble droppet fra alliertes fly over fiendens område. De som tråkket på en slik ødela som regel hele foten og ble tjenesteudyktige

På festningsområdet finner jeg et par vakre moskéer (stengt), et våpenlager og en utstilling om mannen jeg har truffet før i dag. Piri Reis. I og utenfor festningsområdet er det «strødd» med kanoner og våpen fra ulike opprinnelsesland og tidsepoker. Ved utgangen ligger en nydelig gul herskapsvilla. Den er dedikert maritim kunst men i hele annen etasje henger det originale tegninger fra den 1. verdenskrig. Kamera var ingen selvfølge på den tiden. Tegnere med blyant og papir var med og dokumenterte krigshandlinger og ødeleggelser. Tegningene vitner også om et helt annet Çanakkale enn det som finnes i dag etter nasjonaliseringen. Tegningene viser jødiske kvarter, greske kvarter og muslimske kvarter side ved side. De ble alle like mye ødelagt.

Klokketårnet står den dag i dag

Jeg tar en runde hjem. Brygger meg en kopp te og går ut i resepsjonen. Jeg vil spørre vertskapet om hvordan jeg best kan ta meg til øya Gökçeada i morgen. Om det er hold i reiseruten min. Det er det. Puster lettet ut for jeg trenger ikke en gang stå tidlig opp. Dette skal jo liksom være litt ferie også. 

Man kan ikke leve kun på te selv i Tyrkia. Jeg legger derfor i vei gjennom byen igjen. Vet hvor jeg skal spise. I morges oppdaget jeg en liten souk. Bak den lå de koseligste restaurantene jeg har sett med de fineste heklede fargerike duker i bestemorsmønster. Dessverre er de stengt nå så tydeligvis kun åpne for frokost, lunsj og çay. Jeg dundrer derfor videre. Finner en kantinelignende sak. Langbord. Fine fliser på gulvet. Gammelt, rustikt mursteinshus med bjelker under taket. Mye forskjellig i disken. Varme retter, kalde retter, dessert. Den gule bulguren ser deilig ut med kikerter i. Dama i disken foreslår en karrilignende kyllinggryte og enkel salat til. Hun øser oppå 3 tallerkner og jeg går i kassen og betaler. Såre lettvint og godt. 

En av inngangene til souken

Plutselig hører jeg engelsk rundt meg på alle kanter. Har ikke hørt engelsk så langt på denne turen så jeg kvepper til. En ung mannlig guide fører an en flokk aldrende damer. Det er vel lov å si det når de yngste trolig er på min egen alder, de eldste kanskje 20 år eldre. Tipper de er fra Australia eller New Zealand. Kanskje har de vært på en 6 timers rundtur på Gallipoli? Det vil jeg aldri får svar på for jeg velger å ikke ta kontakt. De har nok med seg og sitt som en større gruppe oftest har. Jeg går hjem og tar kvelden.