Du finner meg i fjellene

Kjølig natt selv for en nordmann. Lite søvn, men sov godt på morgenkvisten. Har ikke andre tider å passe enn å komme tidsnok til frokost. Kom på at jeg har glemt å spørre om klokkeslettet. Tar en sjefsavgjørelse på at det i alle fall ikke kan være før 9 fordi solen må få tid til å varme terrassen med superutsikten utover Ghubrah Bowl. Terrassen er halvfull av tyskere når jeg kommer, så jeg er innafor. Jeg får en liten omelett og pølse, begge med ubestemmelig smak. Jeg får libanesisk brød men vestlig pålegg, så hvordan er dette tenkt? En liten skål med yoghurt ser megafristende ut, helt til jeg konstaterer at det ikke er honning men en pikant olivenolje som ligger og flyter oppå yoghurten. Her må det ha skjedd en forveksling. Synd at nydelig utsikt blir akkompagnert med dårlig mat. 

Før jeg har fått ned siste tygga kommer en av de ansatte indiske guttene bort til bordet, presenterer seg som Pradeep og spør om mine planer for dagen. Jeg svarer at jeg skal gå stien oppover i retning Jebel Akhdar. Han og hans kompiskollega skal gå samme stykket og spør om jeg vil ta følge med dem. «Det er alltid kjekkere å være flere som går sammen» sier han. Jeg takker ja og løper for å pakke dagstursekk og trer på meg turskoene. Det bærer i full fart gjennom Wakan-landsbyen, de grønne grønnsaksjordene hvor folk alt er ute og arbeider, oppover de 800-trappetrinnene og den støpte stien til det runde vakttårnet. Jeg skulle så gjerne stoppet for å nyte omgivelse og tatt noen bilder, men bestemmer meg for å henge på de unge og mye mer energiske guttene. Kun en gang må jeg stoppe for å ta en slurk vann. 

Ved vakttårnet.

Min overraskelse er stor da guttene gir seg ved vakttårnet. «Men stien går da mye lengre» sier jeg. «Nei. Den slutter her» insisterer de begge to. «Jo da» påstår jeg hardnakket. «Jeg har lest at stien går helt til den andre siden av Jebel Akhdar». De tar meg rundt vakttårnet og myser utover i det kuperte terrenget. «Se her. Stien stopper her. Eller ser du noen fortsettelse kanskje?» Nei, jeg gjør ikke det. Jeg slutter å insistere og tenker på Nasar som en gang sa at man aldri skal stole på inderes lokalkunnskap i Oman. Vi tar bilder og det blir en god prat i piknikpaviljongen. Guttene er begge fra Nord India og kjenner hverandre fra hjemstedet. De har jobbet for Sama Spa & Resort i snart 2 år. Det nærmer seg fornyelse av kontraktene. De vil aldri bli ansatt for mer enn 2 år ad gangen. Kontrakten de hittil har gått på hørtes bra ut i utgangspunktet men flere av godene ble strøket da de startet. De kan ikke gjøre noe med det. Har ingen rettigheter. «Men vi gjør en god jobb. Hvis vi ikke får endret på noen forhold skriver vi ikke under på ny kontrakt» sier Pradeep som er den pratsomme og som er desidert best i engelsk. Nesten uten urdu-rullinger. Han er egentlig yogalærer som drømmer om å skape sin egen yoga-resort på hjemstedet. «Er yoga populært i Norge? Tror du det kan være et marked der for yogaturisme i India?» spør han. Han spør også om jeg har kontakter i yoga-miljøet i Oslo. Jeg forteller om Gunvor som er yogainstruktør 1 - 2 kvelder i uken og at hun lærte yoga i Mexico. «Da må det jo være mange som er interessert i å komme til India for å praktisere yoga ordentlig» konkluderer han mens han legger ut om hvor vakkert det er i Nord India. Høye fjell, grønt, frodig og blomster over alt. Pradeep blir drømmende i blikket. «Livet vi lever i Oman er ikke noe liv. Bare arbeid, 7 dager i uken og vi må være parat til å stå opp midt på natten om det skulle komme gjester. 30 dager fri i løpet av året, det er alt vi har. Vi er maskiner. Nei verre. Maskiner stanser av og til. Vi må på jobb selv om vi er syke ellers stopper lønna». Jeg tenker på de flotte bildene i den glansede brosjyren fra Sama Spa & Resort som ligger på rommet. Tenker at jaggu er det mye skitt vi turister ikke ser. «Jeg gidder ikke å bli gammel før tiden på grunn av dette slavearbeidet. Jeg skal skape min egen business» kommer det kontant fra Pradeep. «Inshallah» er jeg dum nok til å legge til. Han ser på meg og sier «Nei, det er ikke inshallah. Det er jeg som bestemmer». 

Turen har startet for alvor. Et typisk omansk vakttårn nede i venstre hjørne.

Guttene må gå. De har begge akkutt måtte steppe inn på Sama Wakan et par dager. Nå er de tilbakekalt til Sama i Jebel Shams som omtrent ligger en dagsreis unna. Kommer ikke dit uten en tur innom Muscat først. Jeg sier jeg vil sitte og nyte utsikten og solen litt. Liksom. I stedet leter jeg etter fortsettelsen av stien. Går litt att og frem, øyner så et malt turstiflagg på en stein i terrenget over den lille moskéen. Finner starten og legger i vei. Det er bratt som søren men nå går jeg i eget tempo. Runder bortover og oppover fjellsiden. Kommer inn i et gjel hvor solen sikkert aldri når. Det er like kaldt som å krysse Kvernerdalen i Oslo en januardag. Føles i alle fall slik. Er glad jeg tok på langbukse og ikke nikkers. Karrer meg oppover en megabratt ur. Må krysse 2 små wadier på fjellhyller. Så begynner stien å gå oppover glatte berget. Fjellklatring prøver jeg meg ikke på. Jeg har alt gått i noen timer og vil få en anstendig tur ut av det selv om jeg snur her og nå. 

Spiser dadler og drikker vann når jeg er tilbake i sola. Sitter der riktig lenge og hører på stillheten. Noen kje breker nede i en av landsbyene og lyden surrer rundt blant den omkransende fjellkjeden. Hører småfugler og bie-surr. Ellers er alt helt stilt. I den bratte skråningen over Wakan ser jeg sauer som beiter. En gutt i fotsidt hvitt og med kalott på hodet hopper rundt sammen med dem. Gjeteren. Jeg selv tar en ny rast og spiser libanesisk brød og bananer når jeg er tilbake i piknikpaviljongen. Nyter heretter turen nedover den oppdyrkede dalen. Her er hver eneste lille antydning til terrasse beplantet. Grønt og frodig med rennende vann alle steder. Det sildrer og klukker i det gamle, velholdte vanningssystemet.

Et stykke edens hage på nedturen.

To nederlandske damer kommer på vei oppover. Grietje og Anna. Grietje er psykolog og bor i Muscat på 4. året sammen med sin familie. Venninnen Anna er i Oman for å besøke henne og nå er de ute på en flere dagers jentetur sammen. Sier de nettopp har tatt inn på Sama Wakan. Det blir en lang prat på stien og en hyggelig felles jentemiddag på kvelden. Før den tid legger jeg meg i badekaret. Når gjorde jeg det sist? Om jeg ikke bor på Sama Spa og Resort så bor jeg i alle fall hos en slags yngre slektning med badekar og varmt vann.