Oliven men ikke Batroun

Min siste dag på Kypros tar en uventet vending. Jeg befinner meg plutselig som olivenplukker i en liten landsby under fjellet med det påmalte Nord-Kypriotiske flagget. Det er ved frokostbordet jeg blir hyret som billig utenlandsk arbeidskraft. Kate fra England har flyttet inn på rommet ved siden av meg kvelden før. Vi treffes under frokosten og utveksler reiseerfaringer. Her har jeg ikke mye å stille opp med. Dama er 61. På avstand ser hun ut som en eldre tenåring med sin ungdommelig, slanke figur, lange fyldige hår, smittende latter og kvikke vesen. Hun har solgt huset og alt hun eier. Lever på en liten pensjon. Leier et lite rom hos søsteren på Isle-of-Weight hvor hun av og til er innom og hviler ut litt. Ellers er hun på reise. Over alt. Nå har hun kostet på seg noen dager "luksus" her på Bougainvillea Garden for å riste av seg litt støv. Hun har bodd og arbeidet for kost og losji på en bondegård lenger sør på øya. Her har hun høstet inn spiselige blomster sammen med en gjeng mennesker fra ulike deler av verden og i varierende alder. De har jobbet 4 - 5 timer dagen, og har ellers brukt fritiden som de selv har lystet, enten sammen eller hver for seg. Nå skal hun gjøre Nicosia og Kyrenia, for siden å ta båt over til sørenden av Tyrkia. Hun er ytterst interessert når hun hører at jeg har gjort unna både hovedstaden og Kyrenia. 

Det blir ikke mindre prating når Memduh, eier av Bougainvillea Garden, ankommer og tar en kaffetår med oss damene. I dag er ikke antrekket Lacoste-skjorte og blankpussede sko for konsulenten innen ledelse- og organisasjonsutvikling. Det er megasliten t-skjorte og en ikke særlig matchende college-shorts. Han har en ordentlig segge-søndag, tenker jeg. Der tar jeg feil. Etter å ha pratet seg varm rundt kypriotiske politiske og historiske spørsmål stilt av oss utlendinger, dreier samtalen inn på oliven. Mannen er kledd for oliveninnhøsting! Nå sitter han bare her og forsøker å dra ut tiden. Han og halve slekta er kalt inn til dugnad flere helger på rad for å høste oliven på foreldrenes lille gård. Flere prøver iherdig å vri seg unna for det er så mye annet gøy a finne på. Det har ikke Memduh klart. 

"Men herregud så spennende!" utbryter jeg spontant og klapper i hendene. "Jeg har drømt om å høste oliven i årevis!" Både Kate og Memduh ser lattermildt på meg. Memduh tror jeg tuller eller er sprøyte gal. "Slikt gårdsarbeid er det kjedeligste som finnes" kommer det forklarende fra han. "Tungt er det også" istemmer Kate. Jeg setter dem på plass ved å fortelle om min oppvekst på en liten gård langt mot nord. Potetopptagning hver høst. Kom ikke her å fortell at oliveninnhøsting er kjedelig. Memduh's telefon ringer. Det er svigerinnen som har funnet en troverdig grunn til å ikke bli med. Han legger på og betrakter meg. "OK. Da er saken avgjort. Du stiller i stedet for henne. Nåde deg om du ikke gjør skikkelig arbeid for da blir det ingen lunsj!" brummer han. "Tjupp, tjupp - få rumpa i gir for nå drar vi"

Det skiftes og pakkes i en fart. Setter bag og ryggsekk på kjøkkenet for nabokona skal klargjøre rommet til neste gjest. 20 minutter etterpå sitter vi i bilen mens Kate vinker etter oss, flirende fra øre til øre. Vi henter Eliz og ungene hjemme hos dem, i et flunkende nytt boligstrøk utenfor Lefkosa. Derfra er det kun 10 minutter å kjøre til gården. Faren, heretter kalt sjefen, tar imot i innkjørselen. Sjefen er en pensjonert godmodig politimann med kraftig børstebart. Erkekypriot av utseende, med en stamtavle fra øya så gammel som alle hauger. Den lille, vevre og vakre kona kommer ut og hilser. De regner seg som kyprioter og muslimer. Punktum. Å dele inn mennesker i nord og sør, tyrkisk og gresk, er renspikka vanvidd. Da de var unge bodde de i sør inntil de måtte flykte hals over hodet for å redde livet under borgerkrigen. Som flyktninger etter den tyrkiske invasjonen fikk de utlevert denne eiendommen som stod forlatt. Eierne var kristne og måtte av samme grunn flykte i motsatt retning. Sjefen og kona måtte klype seg i armen. En særdeles vakker, stor og velholdt eiendom med frukttrær av alle slag. Her vokser det appelsiner, mandariner, sitroner, druer, fiken og en pærelignende sak som jeg ikke kan navnet på. Og 14 oliventrær. En flokk store hvite høns sprader kaklende rundt under trærne. Eiendommen falt utvilsomt i hendene på noen som viser like stor kjærlighet for jorda som de som måtte dra derfra. Kyprioter er driftige folk. 

Arbeidskar

Vi samles rundt et oliventre i hjørnet av eiendommen. Sjefen har klargjort med duker under treet. Mens jeg blir instruert svinger det en eldre rød og falmet Ford inn på eiendommen. Det er far og fetter til Eliz som ikke har klart å vri seg unna dugnaden. De hiver seg rundt med hver sine stiger sammen med Memduh. Jeg får den lette oppgaven med å ta de lavthengende olivenene. Sjefen tar også i et tak her og der, men er mest observatør og tilrettelegger. 

Dette oliventreet antas å være over 500 år. Greinene er langt yngre.

Dette er gøy! Jeg gyver på olivenene med skikkelige bondegener. Etter en stund kommer det bekymret og lavmælt oppe fra treet: "Det er ikke meningen at du skal jobbe så hardt, Inger." Memduh har fått dårlig samvittighet. Han får imidlertid ikke stoppet meg før alle nederste grener er tomme. Så plukker jeg opp alt som har falt utenfor dukene. Kjefter på mannfolkene i stigene som ikke klarer å holde seg innenfor duken. Sjefen flirer under børstebarten selv om han ikke kan mer enn fem ord engelsk. Eliz kommer med kaffe, og vi leker med ungene. Sønnen er arbeidsmann som få med sine 2,5 år. Han kan til og med litt engelsk. Datteren, Nora, på 1,5 vil ikke sove og må underholdes konstant. 

Memduhs mamma har laget lunsj. Han selv må dra for å innlosjere turister som ankommer tidligere enn avtalt. Lunsjen består av grilla lammekoteletter, fisketerninger i tomat, tabbouleh-salat a la Midtøsten og deilig, saftig bulgur-hvete. Arbeidsfolket benker seg rundt det lille kjøkkenbordet. Det er for kaldt til å spise ute da temperaturen kun er 22 grader. Jeg tuller med dem og forteller om norske somrer. Real skotsk whiskey, vann og cola kommer på bordet. Stemningen er lett. Eliz fungerer som oversetter. Kun fetteren kan litt engelsk. Jeg oppfatter plutselig at hun og hennes familie ikke er kyprioter. De er bulgarere fra Varna-området. Hun var 14 da foreldrene emigrerte til Kypros med ungene. På let etter bedre levevilkår. Først nå oppfatter jeg at det ikke er mye kypriotisk over dem. Eliz og Memduh møttes på universitetet i Ankara. Her i nord må man til Tyrkia for å få utdannelse.

Fiken fra hagen

Ut på ettermiddagen må jeg forlate det gode selskap. Memduh kjører meg tilbake og samtalen blir dyp. Plukker opp bagasjen på Bougainvillea Garden men rekker ikke å skifte av meg svette klær. Han svipper meg deretter til Ledra Check Point. Derfra må jeg klare reisen sør til Larnaka på egenhånd. Saler på meg duffelbagen som på uforklarlig vis synes tyngre. Subber gjennom grenseovergangene med mitt snart utslitte pass og tar meg helt til sørenden av Ledra-gaten hvor det er en taxiholdeplass. Flybussen går fra utkanten av byen. For langt å gå selv for en nordmann. Taxiholdeplassen er imidlertid tom. Lenge. Skimter omsider en taxi i en sidegate som jeg praier. Får god tid på flyplassen. Blir ordentlig trett og sigen etter en lang arbeidsdag. Tar en pils og klarer siden å sovne på flyet til Beirut til tross for at det kun er 25 minutter i lufta. 

Litt av fangsten

Har hørt at Beirut aldri slutter å overraske. Jeg blir i alle fall tatt på senga. Det er innført en type intervju i passkontrollen. Gamlemor, ikke riktig våknet og med generell dårlig hukommelse, får problemer med å svare på det meste. Navn? Hvor kommer du fra? Kypros? Malta? Norge? Hvor skal du bo i Libanon? Mange steder??? Hvorfor kommer du i det hele tatt til Libanon? Yrke? Mannen har heldigvis glimt i øyet. Jeg innser at det knapt kan bli verre så graver frem en mer uhøytidelige side av meg selv. Han vifter meg omsider videre med et glis og et "You are hereby free to go." "I never expected that would happen" svarer jeg smilende, griper raskt tak i passet og strener videre inn i det lille landet. 

Det kan absolutt bli verre. Telefonen kimer når jeg når bagasjebåndet. En dame fra transportselskapet forteller at jeg ikke vil komme meg til Batroun. Hovedveiene er barrikadert av demonstranter. Hadde ikke sett den komme for hittil har demonstrasjonene vært i sentrumsgatene. Så feil kan man ta eller rettere sagt, så raskt skifter situasjonen. Sjåfør Josef, eller Youssef som det skrives på disse kanter, venter imidlertid trofast utenfor med bilde av meg på mobilen. Klokka har nettopp passert midnatt. Han har da ringt meg 12 ganger på WhatsApp men hva hjelper det uten Wifi? Youssef bekrefter det dama sa på telefonen. "Tomorrow, inshallah" sier han med et skuldertrekk. "Welcome to Lebanon, madame. Hvor kan jeg kjøre deg når vi ikke kommer oss til Batroun?" Youssef spør mer enn 10 vise menn kan svare på vei ut til bilen. Situasjonen synes uvirkelig for gatene er stille og rolige. Alt ligner en normal  vestlig storby. Helt til jeg øyner brennende bildekk i en sidegate. 

Youssef finner en løsning i form av et rom i et herberge. Herberget heter "Smallville Hotel" og er verken lite eller beskjedent der det ligger nordøst for flyplassen. Han takker for det korte, sørgelige bekjentskapet og overlater ansvaret for meg til resepsjonisten. "Hvor mange dager blir du?" lurer han på. "Øh... kan du si meg når veien til Batroun åpner?" spør jeg tilbake. "Tenker vi tar et døgn om gangen, jeg" kommer det mildt fra innsjekkeren. Han vet nok best. Minutter etterpå låser jeg meg inn på en flott suite av rimelig størrelse. Som plaster på såret for at jeg ikke kommer meg noen vei. Jeg trekker gardinene til side og betrakter millionbyen by night med flunkende lys og moderne bygninger. Stille. Men i sidegatene sloss mennesker for en stabil hverdag uten politisk korrupsjon.